Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
9. mai 1909
Det har vært tomt og ødslig på Nationaltheatret i vinter, da fru Dybwad∗ har vært borte. Det var derfor en velgjerning, at teaterets styre innbød fru Hennings∗ til noen afteners gjestespill nå i vårtiden, så at sesongen ikke skulle gå helt tilende, uten at man fikk fornemme noen vingeslag av den store kunst på scenen.
Ved fru Hennings overtakelse av fru Alvings rolle hevedes Ibsens∗ "Gengangere"∗ opp til et nivå, der gjorde, at man kan regne dens fremførelse på vår nasjonale scene til de gode forestillinger, hva den tidligere aldri har vært. Frøken Reimers∗ gjengivelse av fru Alving har aldri hatt noe med kunst å gjøre – og det er jo stykkets sentrale figur. Fru Hennings forlente rollen med den dystre poesi, der gjør fru Alving til den interessanteste skikkelse i alle moderne tragedier, og som kun kan sidestilles med den gamle greske tragedies mektige kvinneskikkelser.
Fru Hennings fru Alving gav oss, på samme tid, som hun var den fornemme dame til fingerspissene, den fulle forståelse av, hvorledes hun i sin ensomhet under livets bitre tilskikkelser hadde tilegnet seg tidens mest fremskredne tenkning og derved også lært å forstå og føle med alt menneskelig i en stakkars menneskesjel.