Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
28. april 1909
Det var på min tur i Numedalen i fjor sommer, at avisene brakte den oppsiktsvekkende nyhet, at Tyrkia hadde gjeninnført den konstitusjonelle forfatning, der var vedtatt i 1872, men kort efter suspendert av Abdul Hamid∗. Enda mer oppsiktsvekkende var det, at det hele var foregått i alskens ro, og at Abdul Hamid selv syntes å være den første til å billige dette skritt. Den gamle rev av en sultans sinnelag og anskuelse var dog alt for kjent til, at man ikke noenlunde snart var på det rene med, at han kun hadde handlet nødtvungent, og at han, hvis det var mulig, ville få revolusjonen i Tyrkia satt i bevegelse for atter å bli kvitt det parlamentariske styre.
Det var også å formode, at han ville ha et mektig hjelpemiddel hertil i den religiøse følelse, der så mektig behersker det tyrkiske folk.
Frihetsbevegelsens ledere var ungtyrkerne∗, der for en stor del hadde levet sin ungdom i Vest-Europas hovedsteder og studert ved dets læreanstalter og var vendt tilbake til sitt fedreland oppfylte av vesteuropeiske ideer, som de ikke kunne forene med troen på det gamle islams religiøse lære. For så vidt var der et dypt motsetningsforhold mellom disse og folkets store mann, der av reaksjonen kunne brukes som opphisselsesmiddel.
Den revolt, der for noen tid siden fant sted mot det nylig i funksjon trådte første parlament, reiste seg også foranlediget av muhammedanske prester og teologiske studenter. Hvorvidt sultanen igjen har stått bak disse, var visstnok ennå ikke brakt helt på det rene, men syntes ikke synderlig tvilsomt.
Det var prestene, der like overfor soldatene hadde agitert mot det nye regimes ugudelighet og frafall fra Islam, og fått disse til å gå mot parlamentet.
Der syntes imidlertid på ny å være brakt ro og orden tilveie efter det på grunn av revolten stedfunne ministerskifte, da man plutselig fikk vite, at de i Saloniki garnisonerte tropper var på marsj mot Konstantinopel, og at de øvrige tropper sluttet seg til dem, efter hvert som de avanserte.
Så kom begivenhetene slag i slag: troppenes beleiring av Konstantinopel, parlamentets flytting til deres leir, byens overlevering efter de lite imponerende skjærmysler med garnisonen ved Yildiz-Kiosk∗.
Det eneste spørsmål, der ennå var svevende, var alene, hvorvidt sultanen skulle bli avsatt. Det syntes, som om de ungtyrkiske ledere nølte med å ta dette skritt. Til en begynnelse het det, at dette lå utenfor hensikten. Man ville formentlig først skaffe seg beviser for Abdul Hamids medskyldighet i revolten mot parlamentet.
Da denne ble konstatert, og den muhammedanske yppersteprest, Sheik-ul-Islam∗, høytidelig hadde tilkjennegitt, at Koranens lære ikke stillet seg hindrende i veien for et sådant skritt, ble Abdul Hamid fengslet og avsatt og ført til Saloniki, og hans bror Mohammet∗ utropt til sultan og omgjordet med profetens hellige sverd.
Det hele gikk for seg med en sådan presisjon og riktig beregning, og med en sådan strategisk dyktighet, at det har fylt hele Europa med beundring for de ungtyrkiske ledere av deres dyktighet og modenhet.
Burde det ikke egentlig også fylle oss med litt skrekk eller i alle fall med en smule betenkelighet?
"Den syke mann" viser seg plutselig å være temmelig karsk, og således går det med det ene folk efter det annet av den gule rase – som vi har vært vant til å se ned på og forakte en smule. Det gule spørsmål rykker oss nærmere og nærmere inn på livet. Japanerne har vist oss en nasjon, intelligent og handlekraftig som få, og med sine bestemte mål. Og de har vist oss noe annet, de har vist oss en nasjon, der er nøysom som ingen europeisk, patriotisk som intet annet folk (et betegnende trekk er det, at den japanske adel i sin tid ga frivillig slipp på alle sine privilegier, da den skjønte at fedrelandets vel krevde det), og som ser faren i øynene uten å tenke på døden for det enkelte individ. For dem har døden i kampen for sitt land intet skrekkinnjagende.
Vi ser Kina våknende opp av sin dvale – arbeidende med rastløs iver på å reformere sin armé og flåte efter europeisk mønster, og reformerende hele sin indre styrelse og sitt kommersielle liv. Det er jordklodens tallrikeste rase.
I India hører man om opprør mot englenderne, og også i Persia begynner folket å gjøre seg gjeldende og forlanger sine rettigheter respektert av den tidligere allmektige sjah.
I de siste desennier har hopetall av de forskjellige folk av den gule rase arbeidet og studert i de europeiske land. I årevis har de bodd der. Tause går de omkring – likesom likegyldige for, hva de hører og ser.
-----
Man behøver sikkerlig ikke å tvile om, at de har hatt både øyne og ører åpne. De kjenner oss nok temmelig nøye – og gad vite, hva de i sitt stille sinn tenker om oss, om vårt evinnelige jag for å tilfredsstille alle de begjær og lyster, sivilisasjonen forflerer år for år: Kanskje de ikke er så fulle av beundring, som vi anser for gitt – kanskje smiler de av og til, kanskje biter de tennene sammen og hvisker innett: "Og av disse mennesker har vi latt oss forhåne og undertrykke – men der skal komme en dag!"
Nå vel, dagen ligger kanskje ennå langt borte, så vi foreløpig kan ta det med ro. Men at den kommer, og at vi da vil stå like overfor verdenshistoriens største begivenheter, derpå tyder alle tegn for den, som har evnen til å se og ane.