Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908




Berlin, 26. mai 1908

(Hotel Monopol)

I går aftes timedes det meg da endelig å få høre og se Richard Strauss'' opera "Salome", dette motsigelsens tegn i den nyere musikk, hvor naturalismen formodentlig er drevet til sin høyeste potens. Denne opera, der av mange ansees som noe av det beste, der er frembrakt, og av andre og ikke de færreste som noe motbydelig og kjedelig tóuri.

"Kjedelig" er dog ikke adjektivet, der passer efter min ringe formening, i alle fall holdtes min interesse fangen fra begynnelse til ende. Og det vil si noe her, hvor operaen kun er en eneste akt, og teppet ikke er nede i de 2 timer operaen varer.

Operaen er bygget over Oscar Wildes bekjente drama. Salome får Narraboth til – til tross for Herodes'' befaling – å la Jochanaan, der holdes fengslet i en sisterne under jorden, hente opp til seg, og straks betas hun av en overveldende sanselighet til hans hvite legeme. Hun vil ha ham inn til seg og kysse ham. Men han støter henne vekk og går ned igjen i sitt fengsel. Denne forsmedelse skal hevnes. Hans hode skal falle. Og for å oppnå dette hos kong Herodes, over hvis sanser hun har en uovervinnelig makt, danser hun for ham og lar det ene efter det annet av de 7 slør, der omhyller hennes legeme, falle. Og da Herodes'' sanser således er brakt til kokepunktet, forlanger hun som belønning Jochanaans hode på et sølvfat. Hennes ønske blir oppfylt, og man ser den perverse kvinne nyte å kysse dette avsjelede hode. Men dette blir for meget selv for en Herodes. Hans følelse slår om, og han lar henne drepe.

Det vil således sees, at der spilles på alle følelsens strenger. Kun én følelse mangler. Den kjærlighet, bak hvilken der også banker et hjerte, og som ved å gjengis på scenen får andre hjerter til å banke i takt med det.

Heller ikke i Strauss'' musikk er det den hellige ild, der flammer, og som skulle sette også tilhørernes sinn i brann. Det er efter min mening ikke de beste følelser i en, der kommer i bevegelse, således som når man hører den virkelig store musikk, bak hvilken man føler det bankende hjerte, der her har gitt seg uttrykk. Men fengslende er musikken, og man må gang efter gang beundre orkesterets prakt og dets malende karakteristikk. "Karakteristisk" er jo også denne moderne musikks løsen – melodi og sangbarhet er foreldede begreper for den; det blir således orkesterteknikken, der blir det sentrale.

Hvor lar ikke orkesteret en høre Jochanaans stønning nede i sisternen, da han skal lide døden, og man hører formelig det avhugde hode falle ned mot steingulvet.

Men ikke tror jeg, at det er ad disse veier, fremtidens musikk vil komme til å vandre.

Salomes store og anstrengende parti – hun er inne på scenen, fra teppet går opp til det faller (Salomes fremstillerinne i Dresden – Fräulein Wittich – danser også den lange anstrengende dans; her i Berlin er det en danserinne, uten at det dog var mulig å oppdage det) – ble sunget av Fräulein Rose, der både sang og spilte meget respektabelt, til sine tider fortreffelig. De, der har sett Fräulein Destinn, påstår imidlertid, at hennes geniale utførelse av tittelrollen gir et ganske annerledes skjønnhetsfylt inntrykk av operaen. Herr Bergers utførelse av Jochanaans parti forekom meg noe "trett".

-----

Efter den dystre forestilling superte vi med pianisten Birger Hammer hos Dressler og gikk derefter på en av de sangkabareter, der for tiden er så moderne her i Berlin. Der stod livsgleden høyt i taket, og vi moret oss også godt over de mange saftige viser, der foredras med all den schwung, genren krever.

Først langt på natt var vi hjemme i hotellet.