Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
22. mai 1908
I formiddag avla jeg besøk i den grevelige Schackske malerisamling∗, som greven∗ ved sin død skjenket keiser Wilhelm∗. Samlingen skal snart flyttes fra den Schackske villa til det palé i den nye og praktfulle Prinzregentenstrasse, der nå oppføres for å romme denne malerisamling og samtidig skaffe bolig for den prøyssiske gesandt i München.
Det var et sjeldent interessant besøk. Ved siden av museet i Basel, kunstnerens fødeby, som jeg besøkte i 1891, er der vel ingen samling, der rommer så mange bilder av Arnold Böcklin∗. Her i den Schackske samling finnes hans mest kjente bilder, som man overalt ser reproduksjoner av, hans "Villa am Meer"∗ og "Ein Villa am Meeresufer"∗ – to bilder forskjellige i stemning, men med omtrent samme motiv. På en klippe ut mot havet ligger en gammel villa, omgitt av grønne busker og ytterst mot havet reiser noen høye, mørke sypresser seg. Nede ved stranden står en svartkledd kvinne. Tungsindig stirrer hun ut over havet. Er det noe, hun lenges efter og venter – eller er hun gått ned til havet, for at bølgenes sang mot stranden skal bringe henne glemsel for den nagende sorg? I det ene av bildene er det tidlig morgen, grå og skyet, i det annet kaster eftermiddagens siste stråler sin glans over villaens hvite søyler.
Motivet til disse bilder er begge fra Syden, som Böcklin alltid følte seg hendratt til.
Så er det bildet av hyrden, der ved aftenstid søker hjemover. Det rasler i bladene, og hyrden farer sammen i skrekk. Det er selve guden Pan, der er ute og slår opp sin skremmende latter.
Her som i bildene i museet i Basel er det de gamle hedningers naturfølelse, der møter oss hos denne moderne maler.
I bildet "Nereide und Triton"∗ viser han seg som den tidens store kolorist han er. Her spiller han på alle fargeskalaens strenger, og dog er han her – hva ikke alltid er tilfelle med bildene i Basel – herre over sine farger, så der midt i all denne fargerus dog er en viss harmoni.
Av de moderne malere er Böcklin en av dem, der står mitt hjerte nærmest, og de nye bilder, jeg har sett av ham i dag, har kun kunnet knytte meg nærmere til hans kunst.
Av andre maleres bilder vil jeg lengst minnes Anselm Feuerbachs∗ ”Porträt einer Römerin”∗ og Franz von Lenbachs∗ ”Ein Hirtenknabe”∗ – et bilde fullt av lys og varme og sommer.
Og så Lenbachs mesterlige kopier av gamle italienske og spanske mestere. Her har Lenbach nådd det utmerkede.