Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908




Prag, 17. mai 1908

Hotel "Blauer Stern"

Også turen hit ble begunstiget av det mest strålende sommervær. Elbens dalføre lå badet i gnistrende sol og tok seg praktfullt ut. Først gjennom de for meg tidligere kjente partier av sachsisk Schweiz med dets eiendommelige fjellformasjoner og senere gjennom Böhmen. Krusifikser og madonnabilder langs landeveiene viste, at vi hadde overskridd grensen og hadde holdt vårt inntog i et katolsk land. En deilig tur. Kun begynte heten, da det led ut over dagen, å bli noe trykkende, og toget ble mere og mere overfylt.

Den 15. om eftermiddagen var vi vel installert i "Zum blauen Stern", hvor vi har fått et utmerket værelse med utsikt ned mot det gamle, ærverdige Pulverturm. I værelset ved siden av oss bodde Bismarck under den prøyssiske okkupasjon i 1866 og utarbeidet her betingelsene for Pragfreden.

Vi foretok straks en spasertur rundt i den gamle del av byen med de smale, krinklede "gasser", beså den gamle kirke, bygd til ære for jomfru "Maria vor dem Teyn" i det 11. århundre (dens nåværende skikkelse fikk den dog i det 14. århundre), full av kunstskatter og historiske minnesmerker, og som bekjent også rommer Tycho Brahes gravsted. Fra kirken kom vi ut på den store plass Altstädter Ring, der ved de mange gamle bygninger med deres eiendommelige arkitektur, der omgir dem, gjør den til noe, man alltid vil minnes. Like overfor Tynkirken har man Prags gamle rådhus, også en bygning fra det 14. århundre i praktfull gotisk stil. Enn videre har man her fyrst Kinskys palass fra midten av det 18. århundre.

Hele plassen var full av mennesker og overalt i gatene var der et broket folkeliv.

Masser av bønder i nasjonaldrakter gav det hele et fargerikt preg. Da vi kom tilbake til hotellet, fikk vi vite, at dagen efter, den 16. mai, er bøhmernes store festdag til minne om deres skytshelgen, den hellige Johan av Nepomuk. Ikke mindre enn 40 000 mennesker antas å være strømmet til Prag fra land­distriktene for å være til stede ved festen og kunne oppsende sine bønner ved selve skytshelgenens grav i St. Veitsdomen på Hradschin. I Prag er dagen fri- og festdag; butikkene lukkes tidlig på formiddagen.

Fra Altstädter Ring tok vi veien til de gamle jødekvarterer med dets mørke, smale gater, der imidlertid nå holder på å raseres for å gi plass for moderne store leiekaserner. Vi fikk så vidt tid til før solnedgang å komme inn på den gamle jødiske kirkegård. De store gravmælene, stein på stein i de forskjelligste former og med sine besynderlige innskrifter (i regelen antydes navnene med bildet av et dyr eller redskap) og utstyrt med de forskjellige tegn på sine trosfellers aktelse og hengivenhet, der bl.a. hadde ytret seg ved å legge noen små steiner oppe på den smale kant av selve gravsteinen.

Vår veiviser fortalte oss, at han i fjor hadde ført arveprinsessen av Meiningen (keiser Wilhelms søster) og hennes adjutant omkring på kirkegården. Da de var ferdige, hadde hun ytret til sin adjutant: "So was habe Ich nie gesehen," hvortil adjutanten svarte: "Und Ihre königliche Hoheit will es auch nie anderswo sehen." Den er et unikum i den ganske verden.

Så var det å kle seg om for å gå til Neues deutsches Theater, hvor der var forestilling av et ballettselskap fra den store opera i Paris. Prag feirer i år et eller annet jubileum – i hvilken anledning der også er [en] stor utstilling her, der nettopp er åpnet, og som vanlig naturligvis ikke er halvferdig, og dette teaters direktører feirer jubileet ved å gi en rekke eliteforestillinger av internasjonal karakter. En dag synger kunstnere fra Opéra-Comique i Paris her, den neste ensemble fra operaen i Berlin eller Dresden, så spiller skuespillere fra Lesssingtheater i Berlin et ibsensk drama, og den dag skulle altså den store operas ballettstjerner danse for de pragere. Vi hadde fått billetter i dyre dommer, og teateret var overfylt. Det hele ble en fiasko; allerede snart begynte man å pipe og hysse, og til slutt var teateret nesten i opprør ved å være blitt tatt således ved nesen av en gammel stygg primaballerina, der kanskje for en menneskealder siden hadde kunnet våge å danse for de kresne parisere. Avisene meddeler, at direksjonen har avlyst den senere forestilling av balletten og isteden engasjert den russiske ballett, der for tiden gjør så megen lykke i Berlin.

Efter teaterforestillingen ville vi supere på en restaurant. Efter å ha stukket nesen innenfor døren på et par av de oss anbefalte steder, trakk vi oss imidlertid hurtig tilbake, og tok tilbake til hotellet, hvor der er (en) anstendig spisesal og noenlunde god forpleining.

De andre steder så ut som rene kneiper.

-----

16. mai. Festdagen begynte ikke lovende. Regn og temmelig kaldt – i motsetning til den foregående dags strålende solskinn og varme. Vi tok straks om morgenen en automobil og kjørte til Hradschin, gjennom Am Graben over Franzens-Brücke. Overalt trengsel, og større og større jo mere vi nærmet oss den gamle borg. I de steile bakker opp mot den var der et vrimlende folkeliv. Boder og bord overalt i gatene, med helgenbilder, kaker, sukkertøy og leketøy. Så svingte vi opp forbi greven av Thuns palass og steg av foran inngangen til den ærverdige borg. I bakgrunnen fyrsteerkebiskopene av Prags palass .

Vi beundret den praktfulle inngangsport og gikk straks over borggården til St. Veitsdomen. En del av kirken var under reparasjon, men plutselig stod vi midt inne i den praktfulle dom. Foran alteret fyrsteerkebiskopen selv omgitt av en 20–30 prester, ut over rommet bruste orgelets toner, akkompagnert av stort orkester, og den deiligste sang fylte det.

Man ble uvilkårlig sterkt grepet – jeg mintes den stemning, der betok meg, da jeg en søndag kom inn i katedralen i Antwerpen under den store messe, og solen plutselig brøt inn gjennom vinduenes fargede glass og gjøt varme og lys over de deilige Rubens''ke malerier.

Kirken var overfylt. Langsomt fulgte vi strømmen rundt kirken, forbi de tolv kapeller – det ene praktfullere enn det annet – blant andre den hellige Wenzels kapell, hvor veggene til en høyde av flere meter er dekket med slipte bøhmiske edelstener – ametyster, jaspis, opaler og smaragder m.v.

Like overfor det Wenzelske kapell er den hellige Johan av Nepomuks gravmæle med 2 altere, alt i massivt sølv. I anledning av dagen forrettes her en spesiell messe, og andektige bøhmere kneler rundt gravmælet i stille bønn, snoende sine rosenkranser og kyssende de hellige relikvier, mens prestens latinske bønner lyder monotont innover.

Efter vårt besøk i kirken fikk vi anledning til å se det hull, hvor den hellige Johan hadde tilbrakt sitt fengselsliv, og som det kun er anledning til å se denne dag i året. Vi steg ned av en bekmørk vindeltrapp og kom endelig hen til et underjordisk hull, hvor man hadde anbrakt hans voksbilde, omgitt av brennende lys.

Da vi kom ut derfra, kjørte erkebiskopen tilbake fra messen. I lukket vogn trukket av seks sorte hester og med gullgalonerte lakeier på vognbrettet bak og på hesteryggene foregikk tilbaketoget de få skritt til det erkebiskoppelige palass, mens folket hilste ham ærbødig, og han lyste velsignelsen ut over oss.

Lenge spaserte vi rundt oppe på Hradschin, beså borgens indre med de praktfulle saler – den såkalte spanske sal er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Men øde og kaldt virket det hele. Lenge siden er det, at de bøhmiske konger kalte folket til fest.

Borgen, der ble ødelagt under Frederik den stores invasjon, er oppført i sin nåværende skikkelse av Maria Theresia.

I den senere tid har slottet dog for en kort tid vært bebodd av den avdøde ulykkelige kronprins Rudolf.

Fra Hradschin har man en praktfull utsikt over Moldau og hele Prag.

----

Aftenen tilbrakte vi i det nye tsjekkiske teater i Weinberg. Man gav Puccinis opera "Madame Butterfly", som vi hørte for første gang. Musikken er vakker – jeg har en svakhet for Puccinis musikk, der jo også uten sammenligning rager høyt over de andre komponister av den nyitalienske skole, og utførelsen var musikalsk sett meget god. Cho-cho-sans parti ble sunget av madame Eisenhutová, der sang vakkert, men ved sitt utseende forstyrret enhver illusjon. Efter hvert som de lidenskapelige scener skred frem, vokste også hennes legemlige varme, og den lyse kimono fikk voksende sorte ringer ved armene. Svetten haglet formelig av den svære gestalt. Den amerikanske sjøoffisers parti ble spilt meget tekkelig av den unge Jelínek, der hadde en noe spak, men meget sympatisk stemme.

I Dresden hadde man rådet oss fra å tale tysk, hvis vi kom i et tsjekkisk teater (vi kunne risikere, å bli uforskammet behandlet). Vi forsøkte derfor andre språk – men da ingen forstod oss, måtte vi slå over i tysk, og vi fikk kun høflige svar.

Formentlig har man av vårt tysk forstått, at vi var utlendinger.

Avisene beretter, at der et par aftener under vårt opphold her har vært større slagsmål mellom tsjekkere og tyskere – nesten små gatekamper. Vi har dog intet merket og er blitt høflig behandlet overalt, selv om vi talte tysk.

17. mai. Dagen i dag har vi tilbrakt dels oppe på Hradschin, hvor man aldri blir trett av å vandre om i borgen og dens omgivelser, dels med å besøke de forskjellige magnaters palasser, hvorav der er en mengde.

Vi var så heldige å komme inn i det Waldsteinske palé, hvis porter kun er åpen for publikum disse festdager, og hvor det derfor vrimlet av spaserende. Vi fikk se en del minner om Wallenstein-feltherrene fra tredveårskrigen, der har latt bygge palasset, og i hvis families besittelse det ennå er. Paleet er oppført ca. 1630 efter den italienske arkitekt Marinis tegninger og utstyrt med kunstverker av de mest fremragende tyske, hollandske og italienske mestere. Mange av værelsene er fremdeles i deres opprinnelige stand. Vi fikk kun se et meget lite antall av værelsene i det uhyre palass, da grev Waldstein selv bebodde det. Det er i arkitektonisk henseende en av de interessanteste bygninger, jeg har sett.

Like i nærheten har de fyrstelige familier Fürstenberg og Windischgrätz sine palasser, og like overfor det Waldsteinske ligger det fyrstelige Auerspergske palass.

I nærheten av Hradschin har man fyrsten av Lobkowitz'' palass, det grevelige Thunske palé og de Schwarzenbergeres palé. Som man vil se er Prag således setet for de familier, der har de eldste og mest ansette navn i det habsburgske monarki, og hvis medlemmer har spilt en så stor rolle i dets historie. Intet under, at tsjekkerne av all kraft søker å verne om sitt språk og sin nasjonale historie.

I aften i det deilige sommervær har vi spasert over den praktfulle Karlsbrücke – en av de skjønneste broer, jeg har sett, drukket vår te på Sophieninsel, en øy med forlystelsessted ute i Moldau, og derefter drevet over langs floden, mens den nedgående sol kastet sine siste stråler ut over Hradschins murer og tinder, over hvilke St. Veitsdomens tårn hever seg dristig mot himmelen med et siste solstreif over seg. Få byer kan fremvise noe lignende, som den bøhmiske hovedstad her fra bredden av Moldau – og den lune sommeraften bringer uvilkårlig den store stemning over en.

Da Barbara tok en vogn og reiste hjem til hotellet, spaserte jeg hen til den gamle jødiske bydel, hvor vi hadde avlagt en kort visitt den første aften.

En gammel jøde fikk meg til å stige ned i den gamle jødiske synagoge. Det var alt mørkt, og vi måtte famle oss frem nedover trappetrinnene. Da vi kom derinn, var det halvmørkt. Noen enkelte bleke lamper brente hist og her, og først en god tid efter oppdaget jeg noen enkelte menneskelige skikkelser spredt rundt i rommet, der mumlet sine bønner. Foran et slags alter stod en eldre herre og leste i Bibelen. Litt efter oppdaget han meg, hørte opp med lesningen, kom hen til meg, viste meg rundt, talte om synagogens alder og over jødenes hjelp under svenskenes angrep på Prag, der hadde vakt keiserens oppmerksomhet, så han til takk hadde skjenket dem en fane i 1648, som vi kunne skimte under taket. Det hele akkompagnert av de andres monotone bønner. Jeg stakk ham en krone i hånden og søkte best mulig igjen å stavre meg opp av trappene. Da jeg kom ut på gaten igjen, ble jeg omringet av en hel del jøder, der ville vise meg både det ene og annet. Lenge forfulgte de meg, til jeg var kommet ned på de store opplyste bulevarder.