Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
Berlin 7. mai 1908
(Hotel Monopol)∗
Vi hadde en herlig reise nedover til Stettin med dampskipet "Dronning Maud"∗ – et nytt og meget komfortabelt skip. Stille den hele tid og med sol og vår i luften. Hjemme var våren sen, trærne bare og markene grå. Men allerede da vi var kommet innenfor Swinemünde, så vi grønne enger og trær med bristende knopper. Her i Berlin begynner alt magnoliaene å blomstre, og syrinene står ferdige til å springe ut.
Mens skipet lå i København fikk vi og vårt reisefølge om bord – generalkonsul Peter Arnoldus Petersen∗ med frue og datter samt advokat C.M. Hansen∗ – tid til å gå i Dagmarteatret∗ og se Edgard Høyers∗ femakters komedie "Brødrene Hansen"∗, der nå har fylt teateret hver aften i atskillige måneder. Det er københavnske folkelivsbilder fra fabrikant- og arbeiderkretser uten noe som helst litterært verd av glansbildetypen, men det gir Johannes Poulsen∗ anledning til som bøllen og vertshusholderen Ferdinand Hansen å vise nye sider av sitt rike talent og spille på all sin overdådige fantasis klimprende strenger. Ved siden av ham gjorde Karen Margrethe Poulsen∗ (som moren) og Anna Larssen∗ (som den brystsyke, av romanlesning herjede søster) sitt til, at aftenen allikevel ble en kunstnerisk nytelse.
-----
Her i Berlin har vi vært stadig på farten. Barbara har jo aldri vært i Berlin før, og det har gitt meg anledning til på ny å gjennomgå mange av museene og de øvrige severdigheter.
Maleriene i Altes Museum∗ er nå overført til det nye Kaiser-Friedrich-Museum∗ ved Kupfergraben, hvor lysforhold og opphengning gjør, at de kommer helt til sin rett. Det var mangt et gledelig gjensyn – og også flere nyervervelser å beundre. Jeg gjorde den behagelige erfaring, at jo eldre man blir, desto mer forståelse får man av de gamle mesteres verker og desto mer åpne blir ens øyne for den skjønnhetsåpenbaring de rommer. Det var en fest for øye og sinn de timer jeg tilbrakte der.
-----
I operaen∗ hørte vi forleden "Tannhäuser"∗ i en fortreffelig oppsetning. Strauss∗ dirigerte orkesteret og Fräulein Destinn∗ sang Elisabeths og MacLennan∗ Tannhäusers parti. Fräulein Destinn er en av de fremste sangerinner, jeg har hørt. Stemmemidler, sangkunst og dramatisk evne er hos henne forenet i en sjelden lykkelig grad.
De senere ganger jeg har besøkt Berlinoperaen, har oppførelsene som regel vært en skuffelse – denne gang var den fullt på høyden, og jeg vil bevare denne aften i erindringen som en av de ikke mange festaftener, livet byr.
-----
Av den lettere genre har vi hatt "Mannen med de tre koner"∗, Lehárs∗ nye operette, der gis i det nye og smukt utstyrte Neues Operettentheater∗, og Straus''∗ wieneroperette "Ein Walzertraum"∗ (Theater des Westens∗).
"Mannen med de tre koner" kommer på langt nær opp mot komponistens "Glade enke" og var nærmest en skuffelse. "Ein Walzertraum" var nydelig satt i scene og bød på innsmigrende valsemelodier.
Da vi kom fra Theater des Westens traff vi statsminister Michelsen∗, der er her på gjennomreise til bad, og som så meget godt ut. Jeg traff ham også i går på Unter den Linden og talte litt med ham. Jeg fortalte ham, at jeg nettopp utenfor "Lokal-Anzeigers"∗ vindu hadde sett oppslått et telegram om, at det meldtes bladet fra London og Kristiania, at prinsesse Victoria∗ – dronning Mauds søster – skulle gifte seg med Fritjof Nansen∗. Ryktet var jo på tale allerede, førenn jeg forlot Kristiania. Det hele er jo selvfølgelig en "blogne", men Michelsen fortalte, at ryktet også hadde stått i svenske blad, og at et av disse, "Göteborgsposten", endog hadde gitt følgende elskverdige og taktfulle tilføyelse: "Det fortällas, at brölloppet måste firas genast". "Det turde jeg dog ikke fortelle kong Edward," la Michelsen smilende til.
Av skuespillkunst har vi hatt Aristofanes''∗ komedie "Lysistrate"∗ i det nye teater Kammerspiele∗ – en underavdeling av Deutsches Theater. Det er et nydelig, ganske lite teater, der vel kan romme en 5 á 600 mennesker. Veggene holdt i brun eiketresfarge både i teateret og i foyeren – og uten annen prydelse. I foyeren kun en byste av Henrik Ibsen. Man sitter i dype lenestoler, og under spillet er teateret helt mørkt.
Der var selvfølgelig strøket en masse av den gamle dikters mest drastiske tale, men der var dog tilstrekkelig igjen til å gi hovedinntrykket av de forlatte kvinners jordiske lengsler i krigstiden. Det tyske språk har et meget morsomt uttrykk for disse lengsler. Stadig hørtes det: "Es männert uns."
Dessverre fikk vi ikke se Gertrud Eysoldt∗ i tittelrollen, der denne aften spiltes av Grete Berger∗, der forøvrig også spilte godt. Iscenesettelsen var fortreffelig. Scenen var formet som en terrasse, en mengde trappetrinn førte fra scenens forgrunn oppover til det antikke hus, hvis innganger var dekket av praktfulle tepper. Overalt på terrassen og oppover trappene lå de lengtende grekerinner henslengt ventende på sine krigere. Og hvilket samspill mellom alle disse og de agerende! De virket alle som et samlet hele og gav tilskuerne den høyeste illusjon av virkelighet og liv.
-----
Berlin begynner mere og mere å få storbyens preg, og den temmelig utpregede duft av bourgeoisiesmak og litt provins, der før hvilte over den begynner så smått å vike. Hva Berlin mangler er "charme" – dette "je ne sais quoi", der betar en, straks man setter foten på f.eks. Paris'' jordbunn.