Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
13. mars 1908
Endelig har det lyktes den Gunnar Knudsen-Castbergske opposisjon ∗ å få styrtet ministeriet Løvland∗, idet ministeriet ikke har villet fortsette å regjere med et "negativt flertall" – dvs. flertallet for ministeriet blant de borgerlige partier var ikke så stort, at det, når sosialistenes stemmer laes til mindretallet, utgjorde majoritet i Stortinget.
Noe nederlag i seg har ministeriet ikke lidd, og den voldsomme opposisjon mot det fra Gunnar Knudsens side har sikkert sin grunn i, hva statsråd Arctander åpent uttalte i debatten: Gunnar Knudsens∗ trang til å få oppreisning, fordi han måtte gå ut av det Michelsenske ministerium høsten 1905. Et ikke mindre medvirkende moment har sikkert også vært – hva der er alminnelig bekjent – at Gunnar Knudsen personlig har en sterk animositet mot statsminister Løvland.
Gunnar Knudsen, der personlig har mange gode egenskaper, er nemlig en mann med utpregede sympatier og antipatier og dertil i besittelse av en stedighet, når han først har satt seg på noe, der ikke lar seg rokke. Alene dette kan også forklare, at han har alliert seg med hr. Castberg∗, om hvem han ikke kunne bruke sterke nok uttrykk i 1905, da han søkte å falle våre underhandlere i ryggen under Karlstad-forhandlingene, og hvis hele livssyn står ham uendelig fjernt på de fleste områder. Den Stang-Castbergske militærpolitikk har således alltid vært hr. Knudsen en vederstyggelighet.
Jeg anser det meget tvilsomt, om det var noen særlig ulykke, at det Løvlandske ministerium nå ble fjernet. I sine bestrebelser for ikke å mistenkes for ikke å være "venstre", var det i mange henseende begynt en ytterlighetspolitikk, der ikke gav de radikales og sosialistenes meget efter. Og det rommer ikke synderlig fare, at den radikale opposisjon nå kommer til makten, all den stund Stortingets sammensetning formentlig vil hindre altfor vidtgående skritt, og det jo dessuten erfaringsmessig viser seg, at når en opposisjon blir regjeringsparti og får det fulle og hele ansvar, endres og avdempes radikalismen også betydelig. Overfor de viktige og betydningsfulle lover om ervervelse av vannfall og bergverk og den utenlandske kapitals adgang hertil vil sikkert således opposisjonens vidtgående planer anskues noe annerledes, når den vet, at ansvaret vil falle på den. Allerede hermed vil meget være vunnet – ti av disse lover vil Norges økonomiske fremtid for en stor del avhenge.
Efter de parlamentariske lover skulle regjeringsmakten nå tilfalle radikale og sosialister i forening. Efter sigende vil imidlertid hr. Gunnar Knudsen ikke ta disse med ved regjeringsdannelsen, likeså lite som sosialistene vil være med på noen sådan.
Muligheten for et ministerium Knudsen synes da å avhenge av, om det Løvlandske venstre (eller, som det kalles, "det uavhengige venstre" – til tross for utkastelsen av Stortingets venstreforening og all annen hån, som i rikelig monn er utøst over dem fra "de konsoliderte") vil tilsi ministeriet sin støtte.