Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
28. september 1907
Meddelelsen om, at arbeidsministeren, statsråd Lehmkuhl∗, hadde tatt avskjed, og at ministerresident dr. Brunchorst∗ var utnevnt til hans eftermann i statsråd i dag, ble ved middagstider bekjent i byen.
At statsråd Lehmkuhl av hensyn til sine forretninger ville være nødt til innen en kortere tid å trekke seg tilbake, var en kjent sak, men hans avgang vil dog føles som et stort savn. Hans arbeidskraft og interesse for de saker, der sorterte under hans departement, hadde avtvunget også hans motstanderes respekt. Og dertil kom, at han var en helt uavhengig mann, der aldri bøyde av for utenforliggende hensyn. Kort sagt "en mann" – og det er ikke noe altfor hyppig fenomen i norsk politikk.
Var statsråd Lehmkuhls avgang ikke noen overraskelse, er valget av hans eftermann utvilsomt en sådan. Dr. Brunchorst er ganske visst en meget intelligent herre, der også er i besittelse av en viss elegant veltalenhet, men denne typiske benkesliter er ikke i besittelse av den personlige autoritet og anseelse, man skulle ha ventet der var tatt særlig hensyn til ved valget av arbeidsminister på et tidspunkt, da de store jernbanespørsmål står for døren og krever sin avgjørelse, og hvor der fra ministerbenken bør føres kraftige slag mot lokalinteressenes sammenslutning overfor de store allmenne interesser.
Ved oberst Georg Stangs∗ uventede død midt i sin beste manndomsalder, har også norsk politikk tapt en av sine få "menn". Hans politikk har visst nok forekommet meg sneversynt og ofte helt monoman, men han har alltid kjempet med åpent visir og aldri gått bakveier til fremme av sine planer. Hans uegennytte og rettsinn bør ytes all honnør, og hans skjold var helt uplettet, en karakteristikk der dessverre også hører til de sjeldne, når talen er om moderne politikere.
Personlig var han en meget elskverdig og omgjengelig mann.