Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
18. juli 1907
Stortinget har nå vedtatt en forandring av vassdragslovens∗ paragraf 25, der vil få inngripende innflytelse på vår hele vassdragsrett.
Det har fra gammel tid av vært norsk rett – i motsetning til den gjeldende rett i de fleste andre europeiske stater – at grunneieren er eiendomsberettiget til det vann, der finnes på hans grunn, og at han kan disponere over dette ved foranstaltninger på egen grunn, som han ønsker, når han dermed kun ikke foretar noe, der kan være annen mann til skade, eller som er til utilbørlig hinder for den alminnelige ferdsel eller fløtning.
Lovgivningen har gått enda et skritt videre. Den har under visse betingelser og efter forutgående skjønn tillatt en vannfallseier, hvor det må ansees nødvendig for ham for å skaffe seg regelmessig drivkraft, å demme opp, selv om ovenforliggende eiers grunn derved oversvømmes (lovens paragraf 14) og også, hvor han ikke er eier av begge strender, å oppføre demningen og kreve damfeste på motstående eiers grunn (lovens paragraf 15).
Hvor siden disponisjoner over annen manns grunn er nødvendige til regulering av vannkraften, må der hertil erholdes kongelig tillatelse. Dette var således tilfelle ved Mjøsreguleringen∗.
Stortinget har nå – selvfølgelig foranlediget ved at denne ble gitt og uten vederlag, hva loven av 1887 ikke hjemlet kongen rett til å kreve – truffet bestemmelse om, at sådan tillatelse kan gis "men på sådanne vilkår, som kongen antar stemmende med statens og allmennhetens tarv". Hvorvidt en sådan bestemmelse er heldig eller ikke, er meget omdisputerlig, og jeg har i min tidligere artikkel i "Morgenbladet" om Mjøsreguleringen påvist, at den i alle fall kan ha sine skyggesider. Dette være nå, som det vil. Men Stortinget har gått et skritt videre. Det har bestemt, at demningsanlegg og reguleringsarbeider, når de er av "større" omfang, ikke kan foretas selv på eiers grunn uten kongelig tillatelse, og – det fremgår av komiteens innstilling – på vilkår stemmende med statens og allmennhetens tarv, det vil med andre ord si mot økonomisk vederlag m.v.
En sådan bestemmelse kommer imidlertid i strid med de grunnsetninger og prinsipper, der er de gjeldende i vår vassdragsrett, og den kommer også i likefrem strid med de ovenfor nevnte paragrafer i loven selv.
Efter oppfordring av professor Stang∗ har jeg, førenn saken skulle foretas i Lagtinget, skrevet en nærmere utredning herav for "Morgenbladet", hvor den er opptatt som redaksjonsartikkel i lørdags aften (den 14.).
Lagtinget har imidlertid i går vedtatt beslutningen uforandret, til tross for at justisministeren, hr. statsråd Bothner∗, selve opphavsmannen for de nye lover med hensyn til salg av vannfall m.v., bestemt frarådet det, vesentlig fremhevende de samme synspunkter, som jeg har gjort gjeldende i min artikkel.
Spørsmålet er imidlertid, om ikke vassdragslovens paragrafer 14 og 15 samt paragraf 7 tiltross for tilleggsbestemmelsen i paragraf 25 fremdeles må anses som fullt gjeldende rett, og om man ved denne ikke bare kommer opp i den mest håpløse forvirring.