Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907




Kristiania, 20. april 1907

I går var vi budne til den engelske minister Sir Arthur og Lady Herberts fest for kongen og dronningen, hvorved det nye engelske ministerhotell – konsul Heftyes og senere hoffjegermester Fearnleys eiendom Frognæs på Drammensveien – fikk sin egentlige innvielse.

Det var selvfølgelig en strålende fest – og dog fant jeg, at ministerhotellet nå, i sin restaurerte skikkelse, ikke var så smukt som før. Særlig dansesalen med sine nakne vegger, holdt i en grågul tone, forekom meg lite tiltalende. Jeg måtte uvilkårlig dra sammenligning med et ball, hoffjegermester Fearnley gav på Frognæs for nå snart et desennium siden, og som alltid vil stå for meg som en av de smukkeste fester, jeg har vært på her i Kristiania. De prektige speil, der var innfelt i veggene, og de masser av malerier, der dekket disse fra gulv til tak – særlig hans far maleren Fearnleys bilder – gav dansesalen et festlig og glansfullt preg, som den nå helt savnet.

Men ikke alene i dansesalen, men også i de andre værelser gapte veggene en tomme i møte. Kun noen nye gobeliner fantes opphengt hist og her, men virket som oftest uharmonisk, da gobelinenes farge ikke stod til veggenes tapeter. Malerier såes så godt som ikke.

Det er blitt meg sagt, at det nå ute i den store verden er mote ikke å ha meget på veggene. I så fall en lite forståelsesfull mote. Ti det gjelder jo dog først og fremst å skape hygge og lunhet i et hjem, og hvilken skjønnhetsglede skaper det ikke å kunne la sine øyne hvile på malerier, der med farge og stemninger setter følelseslivet i svingninger.

Festen var meget belivet, og kongeparet lot til å more seg, da de lot sine ekvipasjer vente i nesten to timer. Kongen beæret Barbara med en dans.

Det var første gang, jeg var ute i selskapslivet efter Joachims død, og når man så lenge har vært borte fra det, skal der en tid, før man finner seg tilrette.

Selskapslivet har i år begynt å ta andre former enn tidligere, og diplomatiet har nå gått i spissen. Man har innført den utenlandske skikk å be noen få til middag og så holde større mottakelser bakefter. Jeg tror imidlertid ikke, at denne skikk passer for norske forhold. I de store byer, hvor man spiser sen middag og alltid da kler seg i grande toilette, og hvor sosieteten dessuten nesten alltid dinerer en ville, kan det passe å innfinne seg i selskaper ved 10-tiden. Hos oss vil det være for anstrengende – i alle fall når man er kommet til en viss alder – å gjøre toilette og dra i selskap ved den tid, da man vanligvis tenker på å gå til køys – særlig fordi selv de, der her hjemme hører til sosieteten, alltid har en anstrengende arbeidsdag bak seg.

At Kristiania er blitt residensstad, og at de fremmede gesandter har oppslått sine boliger her, har utvilsomt også sine skyggesider. Luksusen er steget ikke så lite – og alle vil hoppe med, og der er også blitt atskillig jordbunn for snobberi. Å omgås diplomatiet hører nå for særdeles mange til de eftertraktelsesverdige ting – men det vil forhåpentligvis gi seg, når det ikke lenger så meget har nyhetens interesse.