Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
Kristiania, 3. april 1907
Vi er nettopp kommet tilbake fra påskebesøk hos våre venner Solbergs∗ i Fredrikstad, hvor vi har hatt noen deilige dager. Bjørn Bjørnson∗ og fru Oselio Bjørnson∗ var også gjester der.
Bjørnson var riktig i sitt ess, munter og er fraise fra morgen til aften. Den ene historie avløste den annen og våre lattermuskler var i bevegelse mere, enn vi hadde godt av. Der er over ham noe så elskverdig og eiegodt, at man uvilkårlig kommer til å holde av ham.
Han leste flere ganger forskjellige ting for oss, og det synes meg, at hans kunsts mange sider kom bedre frem og særlig ble rikere nyansert i en engere krets enn fra scenen og i de store offentlige lokaler.
Bjørnson slo gjentatte ganger på, at han om et års tid var sterkt betenkt på å trekke seg tilbake fra ledelsen av Nationaltheatret. De siste sesongers dårlige økonomiske resultater, der har bevirket, at flere av gasjene har måttet nedsettes, måtte også føre til en nedsettelse av teatersjefens, hva han fant rimelig. Men da han hadde meget gode tilbud fra utlandet, der ville bringe ham større økonomisk utbytte – bl.a. som instruktør ved Burgtheater i Wien for ibsenske og bjørnsonske skuespill – fant han det tilrådelig å benytte seg herav, før han ble for gammel. Han var også kjed av all den sure kritikk og misnøye, der i den senere tid var kommet til orde mot ham, og han fant også, at det av den grunn kunne være ønskelig, at allmennheten ved et overbytte i sjefsstillingen kunne få konstatert, om der med rette lå noe til grunn herfor.
Jeg håper oppriktig, at det ikke blir til alvor, at Bjørnson vil tre tilbake. Der kan efter min mening ikke være tvil om, at Bjørn Bjørnson er den rette mann i denne utsatte stilling, og at det røper sedvanlig norsk utakknemlighet, når man allerede nå glemmer det tunge løft, han tok for norsk skuespillkunst ved å få Nationaltheatret reist. Uten hans intense arbeid og aldri vikende energi var dette mål neppe nådd. Og hva er der ikke også ytet av god norsk scenekunst fra denne scene i de år, der er gått siden. At de trykkende økonomiske tider, der har øvet sin innflytelse overalt, også ville vise seg på Nationaltheatrets budsjett, er kun rimelig. Og at Bjørnson, syk som han lenge var, under alt dette enkelte ganger er gått trett, kan egentlig ikke undre så meget. Hevet over det menneskelige og ufeilbar blir ingen. Men å finne en, der kan erstatte Bjørnsons kunstneriske forståelse, arbeidsevne og iver, tror jeg, vil vise seg å høre til det umulige.