Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
15. mars 1907
Norsk malerkunst har i disse dager beredt oss en fest som ikke på lenge. Det er utstillingen av Eilif Peterssens∗ bildesyklus "Gujamars sang"∗, bestilt av forlagsbokhandler William Nygaard∗ til utsmykning av et av værelsene i hans villa på Drammensveien∗. Et monumentalt arbeid, et dikt i farger, festlig i sin utførelse og svulmende av poesi. Hvor virker det dog ikke befriende endelig engang å stilles overfor noe annet enn et stykke sjø, litt høyfjell, megen snø i forskjellige lysvirkninger, noen interiører fra bondestuer eller losen i sydvest, der nå gjennom så lang tid har vært den daglige kost, de norske malere har budt oss. Jeg ser her bort fra Gerhard Munthes rike og originale produksjon i stilisert art med gamle nasjonale malerier, der jo imidlertid krever så mange forutsetninger for helt å kunne tilegnes, enkelte av Werenskiolds portretter, Frits Thaulows festlige fargeprakt, der dog i den siste tid jo ikke kunne karakteriseres som særlig norsk kunst, og endelig Edvard Munchs sære og vemodige bilder, der i all sin uferdighet dog røper et så rikt og eiendommelig talent.
Gujamars sang er en dekorativ bildesyklus malt i temperateknikk på lerret. Det er historien om den unge ridder, som drar ut i verden, uten ennå å ha følt kjærlighetens allmakt, og som synes uimottakelig for elskovens lyst og glede. Han streifer viden om. Men i et fremmed land står en solblank morgen den unge dronning på slottets terrasse og skuer ut over det store hav, mens tankene vanker så vide. Og tankene er så visst ikke hos den gamle konge, hennes mektige ektevidde herre. Så ren og lys – så kysk og uberørt – står hun der, hun, som kun i navnet er hustru. Heller ikke hun kjenner ennå noe til elskovens lyst og makt og dog er det der – kanskje helt ubevisst – innerst inne et savn, nynner det gamle: "I lengsel, i lengsel jeg lever!" Og nellikene vokser ved hennes fot, så dype og røde. Men fjernt ute i horisonten dukker et seil frem. Nærmere og nærmere kommer skipet, der bringer den unge Gujamar inn mot stranden ved borgen i det fremmede land. Bange anelser bemektiger seg henne, og uvilkårlig legger hun hånden på sitt bankende hjerte. Det er et av de skjønneste bilder i den hele syklus dette, hvor dronningen står der på terrassen. Så fint og så sart i sin stemning, så varmt og rikt i fargenes sammensetning.
Hvordan det så går, vet vi jo alle. Gujamar er såret og syk – men når sykdommen er overvunnet, har den hellige ild brakt deres hjerter i flammer. Vi ser dem ute på slottets loggia i den første heftige omfavnelse – mens poplene peker sorte og tunge mot aftenhimmelen, der er farget av den nedgående sols luende flammer. Og rosenes prakt og sterke duft omringer dem.
Mens der venter sorg, vokser haven av roser røde. Og sorgen har alt begynt å omsno dem med sine tunge lenker.
Synet av ung elskov gir alltid et stikk i den uformående alderdoms sinn. Og sladderen drypper sin etsende gift inn i den gamle konges hjerte. Som det går i livet, så går det også i den gamle folkevise: De må skilles, og Gujamar drar atter på sitt skip ut i det fremmede, mens dronningen innestengt i slottets tårn lates ene med sine tanker og sitt hjertes bitre lengsler. Maleren viser oss henne sittende ute på balkongen utenfor sitt tårnkammer, atter stirrende ut over det i sollyset glitrende hav. Men det er ikke lenger den unge, ubevisste, uskyldsrene kvinne. Elskovens lyst har gjennomristet hennes legeme og sinn, og nå ligger all dens kval og pine tungt om hennes hjerte. Helt annerledes sukker det nå i hennes indre: "I lengsel, i lengsel jeg lever!" Måkene skriker hest i luften over henne, og i bildets forgrunn hever den praktfulle iris sin luende fargeprakt mot balkongens rand. Dette bilde er holdt i en vidunderlig blå tone, og virker, som det med rette er sagt, som en dyster ballade.
Og dagene sniker seg langsomt forbi – men sorgen og pinen og savnet efter ham, der har vakt hennes hjerte til liv, og budt henne inn til livets deilige fest, de vil ikke dø. Over havet var han stevnet mot henne, over det samme hav var han styrt bort fra henne, i dette dype hav mellom bølgene, der trofast vokter over så mange tunge skjebner, der vil hun nå også stede alle sine sorger og lengsler og sitt unge legeme tilhvile. Som en søvngjengerske stiger hun nedad den lille trapp, der fører ned til havet. Da dukker eventyrets skip plutselig frem og hun stiger om bord. Over mange hav fører det henne, førenn det bringer henne til kysten på Gujamars land, hvor vi i det siste bilde ser Gujamar knelende ned foran henne i en stille omfavnelse, full av vemod og lykke. Over dette siste bilde hviler der en deilig sommeraftens hele vidunderlige trylleri.
"Gujamars sang" – således som Eilif Peterssen har gjengitt det – er således diktet om elskovs røde lyst og sorte kval, men kanskje mere over ungdommens evige rett overfor det gamle. Den store synd, den er det; å eldes.
All sin fargeglede, hele sin skjønnhetshungrende sjel har Eilif Peterssen nedlagt i denne bildesyklus, som dessverre ikke skal bli offentlighetens eie. Å gi noen beskrivelse av de enkelte bilder ville kun gi et svakt inntrykk av, hvilken rikdom hvert enkelt av dem rommer. De må sees.
Det ville være å håpe, at man bestemte seg for å la Eilif Peterssen male kroningsseremonien i sommer – den siste, vi formentlig vil få i vårt land, og hvortil han under kroningen tok mange studier. Han sa meg engang i sommer, at han vel hadde vært meget betatt av dens skjønnhet. Særlig det moment, da dronningen ble kronet, forekom ham som et bilde av helt bysantinsk skjønnhet.