Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
12. februar 1907
I dag er min stakkars bror Joachim∗ stille og rolig avgått ved døden. For noen dager siden fikk han en hjerneblødning, som doktoren straks trodde ville lede til enden, så vi telegraferte efter hans hustru. I går aftes telefonerte doktoren, at der var støtt en fortetning av lungene til, og i dag morges ved 10-tiden fikk vi så beskjed om, at han var sluknet hen ganske stille.
Hvor ondt og tungt det er å vite ham borte, må det vel sies, som en av aftenavisene i dag skriver, at døden her kom som den store befrier. Siden den snikende hjernesykdom for noen år siden begynte å herje ham, har han jo så å si vært død for sine omgivelser, og selv har han kun hatt en gledeløs tilværelse.
Og dog når døden kommer og taler sitt alvorlige språk, og vissheten er der, at livstråden er klippet over, fylles man dog med sorg og vemod. Og minnene stiger frem om de lyse dager, da livet lå for ham i solglans og glede, og ingen – selv ikke den minste sky – syntes å varsle harde og mørke dager. Vakker og inntagende – rett hva franskmennene kaller en "sjarmør" – intelligent og interessert i den interessante karriere, han hadde valgt seg og med de beste utsikter til å nå de første stillinger, gift med en distingvert smukk og elskverdig amerikansk dame, som han elsket høyt, og med hvem han hadde 3 kjekke sønner – hvor syntes dog livet å ligge åpent og lyst for ham.
Men skjebnen ville det annerledes. Hardt var dens slag og vanskelig å forstå. Men vi, der står tilbake, har jo kun nå å takke Gud for, at hans lidelser er endt, og bøye oss for det uunngåelige.
Min stakkars svigerinne Eleanor∗ er dypt nedbøyd. Hvor lenge hun enn hadde vært forberedt på dette slag, tungt føltes det, da det kom. Og hun synes likesom, det er så vanskelig å forstå, at hun nå for alltid skal si farvel til sitt livs store kjærlighet.
I disse sorgens dager er vi kommet Eleanor nærmere enn noensinne, og er kommet til å holde om mulig enn mere av henne. Både fra karakterens og hjertets side hører hun til de få utvalgte mennesker, som man priser det som en lykke å ha lært å kjenne og å ha stått nær.