Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
20. januar 1907
I går gav min unge venn Birger Hammer∗ sin debutkonsert her i byen, og han slo seg – som en av kritikerne bemerker i dag – med et slag innenfor kretsen av våre betydelige klaverspillere. Der var en overraskende modenhet over hans spill og hans teknikk var helt overlegen, men der var til like – hva jeg setter mest pris på, og hva der utvilsomt er det mest løfterike for fremtiden – en friskhet og lyrikk over hans kunst, der tok en fangen. Skulle der være noe å utsette var det, at han av og til gav seg vel meget hen til sine følelsers rikdommer og ikke helt behersket sin person ved flygelet. Men det er jo ting, man kan venne seg av med, når man har – hva der ikke kan læres, og hva energi ikke kan bringe – den hellige ild brennende i sin sjel og formår også å la den slå flammer ned i tilhørernes sjel. Og denne kostelige evne var det klart, han hadde fått i vuggegave.
Intet under, at bifallet var stormende, og at selv de mest kresne av musikkritikerne her i staden, der er et meget "irritabile genus", vanskelig å tilfredsstille, har måttet erkjenne, at man her stod overfor en virkelig begavelse.
Hammer fortalte meg i dag, at Edvard Grieg∗ efter konserten hadde sagt ham, at han hadde overtruffet hans dristigste forventninger.