Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
13. januar 1907
I dag døde vår snille gamle venninne fru Glenny Stabell∗ født Finne, dr. Fredrik Stabells∗ enke. Skjønt sykdommen hadde tatt en vending, der utelukket ethvert håp, og døden således kom til henne som en befrielse, føles det dog som et hardt slag for alle oss, der var kommet i nærmere berøring med henne, og som gjennom så mange år har nytt godt av hennes rike hjertelag.
Fru Stabell var datter av grosserer og konsul Johan Finne∗ i Trondhjem og hans frue Lovise født Meincke∗, min snille gudmor. Min mor og hun var venninner helt fra barneårene og hadde som unge piker tilbrakt flere år sammen i pensjon i Altona.
Allerede da jeg kom ned til hovedstaden som ung student, begynte jeg å vanke i dr. Stabells og frues gjestfrie hjem, og mange gode minner har jeg fra den krets, der samledes der, og hvor den utenlandske koloni her i byen alltid var sterkt representert.
Da mine foreldre i 1894 flyttet her ned, knyttedes båndet enda fastere mellom de to familier, og i de siste år, efter at hun var blitt enke, var vi sammen omtrent hver søndag og også ofte ellers. Alltid livlig og interessert og med hjertet og pungen åpen for alle dem, der var i nød eller hadde det ondt, måtte hun vinne alle dem, der stod henne nær. Rørende var den kjærlighet og forståelse, som hun, den barnløse, viste overfor barn, i hvis selskap hun selv ble som et barn, der deltok i deres lek, og hvis ve og vel alltid lå henne på hjerte. Overfor mine barn var hun som en eldre venninne, og de hang derfor også ved henne som få.
I sitt nydelige hjem – hvor hver ting var valgt med fin og kunstnerisk smak – gav hun de mest utsøkte små middager, hvor man alltid hadde en sikker følelse av å være velkommen, og hvilken glede det var for henne å se glade og tilfredse mennesker om seg.
Mest beundringsverdig var hun kanskje i sin godhet og hjelpsomhet overfor "pauvres honteux"∗, hvor der ikke blott kan gis, men også må gis med takt og forståelse.
Alt i alt en sjelden personlighet i vår rastløse tid, hvor den krasse egoisme som oftest brer seg i høysetet. Hvor godt gjør det ikke engang imellom å støte på folk, hos hvem man kan merke, at deres livssyn og måte å leve livet på bunner i gamle og gode tradisjoner, når de samtidig er fri for arroganse og snobberi.
Av meg og mine vil hun bli dypt savnet. Velsignet være hennes minne!