Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1906
København, 29. september 1906
Hotel Phønix∗
Hvilket inntrykk av rikdom og velstand, den danske hovedstad gir deg, når man kommer dit direkte fra Kristiania. Men enda mere slående er kanskje det inntrykk av gammel kultur og tradisjon, man møter overalt, og som står i så sterk motsetning til vårt nybyggeri der hjemme. Det nytter ikke å skjule det, hvor meget man enn holder av det, og det slår en mer, for hver gang man kommer herned. Men også ved å gjennomstreife Københavns nye strøk får man et trist inntrykk av, hvor langt tilbake vi dog står i bygningskunst og arkitektur, for ikke å tale om regulering. Jeg ser her ganske bort fra de monumentale nybygninger. Det er jo ikke enhver gitt å fostre genial arkitektur som Nyrop∗ og professor Dahlerup∗. Men allikevel – når man gjenkaller i tankene de siste store offentlige byggverk, man har reist hjemme, f.eks. justispalasset∗ og regjeringsbygningen∗ – må vi jo sørgelig bekjenne, at det er meget smått bevendt med kunstnerisk smak og forståelse hos vår hjemlige arkitektur. Maleren Gerhard Munthe∗, der er her nede for tiden i anledning av den norske kunstutstilling∗, der skal åpnes om noen dager, mente, at arkitektenes utdannelse hjemme er lagt i et helt feilaktig spor. De begynner som alminnelige murere, og når dette rent praktiske kursus er gjennomgått, drar de som regel ned til Berlin, forsér seg på banal tysk moderne arkitektur og vender hjem som utøvende arkitekter. Han mente, at en fullstendig teknisk utdannelse ved gjennomgåelsen av en teknisk høyskole var et uunnværlig grunnlag, førenn man begynte på den videre utvikling.
Hvor betagende er ikke den nye tilbygning til Glyptoteket∗. Så enkel og dog så skjønn og festlig, at man må reise langt for å se noe lignende. Her har virkelig professor Dahlerup skapt seg et uforgjengelig minnesmerke. Atter og atter har jeg vendt tilbake til denne sal, aldri trett av å beundre dimensjoner og linjer og farger, der smelter sammen til en sådan skjønnhet, at det må virke betagende på ethvert sinn, der ikke er ganske lukket for skjønnhetsinntrykk.
-----
København vrimler av reisende, og hotellene er overfylte. Teatrene har utsolgt hus, og på restaurantene er det ofte vanskelig å få et bord. Også svensker støter man nå på overalt her. En dansk forretningsmann meddelte meg, at skåningene – all fornærmelse til tross – nå igjen begynner å innfinne seg i sitt kjære København, som de dog ikke kan unnvære. I fjor jul gjorde de streik, og Malmö hadde mer enn det dobbelte av den vanlige juleomsetning julen 1905. Så stor var den, at lagrene tømtes, og Malmös kjøpmenn måtte forskrive nye forsyninger – fra grossistene i København! Men som sagt – verden har ikke lenger kunnet holde stand; nei, København er og blir nå engang Skånes virkelige hovedstad.
-----
I Det Kgl. Teater∗ har jeg sett Bernard Shaws∗ satiriske skuespill "Helte"∗. En respektabel forestilling, men heller ikke mer. Dr. Mantzius∗ hadde dog av kaptein Bluntsells rolle skapt en karakteristisk figur, klok og intelligent i sitt anlegg, men temmelig tørr og uten den fantasi og gnist, der må til, for at man skal bli hevet opp til skuespillkunstens høyere sfære.
På Casino∗ går hver aften wienerkomponisten Lehárs∗ lystige operette "Den glade enke"∗. Oppførelsenes antall overskrider nå de 70, men ennå er der hver aften proppfullt hus, og man har vanskelig for å skaffe seg billett. Der er et par kvikke melodier, en nydelig vals, som fru Krum∗ og københavnernes yndling, den unge vakre skuespiller Holger Reenberg∗, danser bedårende, og endelig Sophus Neumanns∗ med overdådig komikk utstyrte pontevedrinske gesandt. Men det [er] også alt, der er å si om denne publikumssuksess.
Folketeatret∗ byr på admiralinne Gads∗ lystspill "Den mystiske Arv"∗ – der gir en del ganske vittige og karakteristiske bilder fra overflaten av det københavnske bourgeoisiets liv – men er uten noen dypere karaktertegning og psykologisk sans. Det spilles imidlertid flott og feiende, og det er et samspill, der er så fint og egalt stemt, at det fortjener alle teatervenners beundring.