Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1906
23. september 1906
Valgene til Stortinget er visstnok kommet som en overraskelse for de fleste.
Man har visstnok vært for sikker på, at det norske folk i takknemlighet og beundring for 7. juni-regjeringen∗ alene ville ha sendt regjeringsvennlige menn til tinget. Og man har latt opposisjonen, med de herrer Konow∗ og Castberg∗ i spissen, få for frie tøyler i sitt undergravningsarbeid. Følgene er ikke uteblitt. Samlingspartiet har undergått en meget betydelig reduksjon, og det gamle venstre har også flere steder lidd nederlag overfor opposisjonen, om denne ved mange steder for å vinne frem for anledningen har innhyllet seg i et regjeringsvennlighetens kledebon, som det ikke skal undre meg, om dens kandidater ved første leilighet igjen kaster av seg.
Meget vil sikkert i så henseende avhenge av den stilling, hr. Berner∗ kommer til å innta. Han er valgt vesentlig ved høyres hjelp i Sarpsborg. Men det er en offentlig hemmelighet, at hr. Berner også i fjor under de viktigste begivenheter viste seg meget svak overfor hr. Castbergs pågåenhet, og at det alene skyldtes kraftige anstrengelser fra hr. statsminister Michelsens∗ side, at det lyktes å holde ham på rett kjøl. Hans forfengelighet og lyst til alltid å være på den ledende side gjør, at han alltid er meget vanskelig å regne med, og det skal ikke meget til, før han begynner å slingre. Qui vivra, verra!∗
Men valgenes utfall gir dog et trist og nedslående inntrykk av, hvilken ringe rolle takknemlighet og hensynsfullhet spiller i norsk politikk, og at de gylne frasers løfteverden ennå er det sterkeste veiende moment for den norske velgerskare. Fra mine reiser rundt i landsbygden har jeg et bestemt og sikkert inntrykk av, at det er folkeforsikringens nirvana – dvs. således som folketalerne har utlagt det for velgerne – god og sikker pensjon for alle borgere uten økte byrder for det jevne flertall, der har lagt loddet i vektskålen.
En ikke ringe betydning for valgutfallet må jo selvfølgelig også tillegges den nye valgordning med enmannskretser, der har brakt de små og lokale interesser altfor meget frem i forgrunnen. Men dette vil selvfølgelig med tiden rette seg.
Ikke uten engstelse er man vitne til den overraskende fremgang for sosialistene, uaktet man jo måtte være på det rene med, at de ved innførelsen av enmannskretser ville få sitt stemmeantall i tinget ikke ubetydelig forøket.