Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1906
Kristiania, 27. juni 1906
Kongeparets reise ad den gamle kroningsvei til Trondhjem har vært som et eneste triumftog. Overalt har møtet mellom konge og folk vært varmt og hjertelig. Og jeg tenker, at møtet med disse bønder og fiskere, der har dratt milevis for å hilse på sin konge under store oppofrelser og anstrengelser, har gjort et dypt inntrykk på majestetene – kanskje dypere og inderligere enn den offisielle prakt og pomp, der har omgitt dem nå under kroningen i kroningsstaden.
Efter alt å dømme har også kongeparet selv, og ikke minst kronprins Olav, gjort det gunstigste inntrykk på befolkningen, der har vurdert deres enkelhet og likefremhet.
Jeg har i dag talt med enkelte av dem, der er vendt tilbake fra kroningen. De er alle enige om, at kroningsseremonien i domkirken var av gripende virkning. Selv utlendinger, der jo er vant til utfoldelsen av en ganske annerledes stor prakt ved sånne anledninger, hadde vært enige om, at den var en sjelden vakker og betagende akt. Kongen hadde tatt seg storartet godt ut i sitt kroningsskrud, og dronningen hadde inntatt alle ved sin fine kvinnelige ynde og gratie. Alle der kommer i nærmere berøring med dronningen, holder av henne og fremhever hennes varme hjertelag for alle, der er i nød og har det ondt. Men hun er jo meget tilbakeholdende, ja likefrem sjenert, så store fester er henne en sann pine. Det er jo også en offentlig hemmelighet, at hun efter det nyss stedfunne bombeattentat ved hennes nære slektnings bryllup∗ i Madrid har vært meget nervøs og oppskremt i anledning av denne reise.