Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1906




Kristiania, 1. juni 1906

I dag er da Henrik Ibsen stedt til hvile under alle de æresbevisninger, som er mulige. Det var som en fyrstes begravelse. Og dog ble det ikke den høytid, som jeg skulle ønsket hans minne. Ytre pomp og prakt var der nok av, men det hele ble offisielt og kaldt. Kongen var personlig til stede, og den britiske og danske konge var offisielt representert ved sine gesandter; den tyske gesandt nedla krans fra rikskansleren fyrst von Bülow. Fra kong Oscar, der dog var Ibsens personlige venn, ikke et ord – ikke et eneste tegn på deltagelse. Lite høysinnet forekommer det meg.

Hvor helt annerledes skulle jeg ikke ønsket begravelsen arrangert. Først og fremst skulle han ikke være blitt begravet fra noen kirke. Høyt og fritt skulle hans kiste stått under himmelhvelvet.

Og de ord, der skulle sies ved denne båre skulle ikke – som de ble – være en alminnelig prests flate takkeord.

Intet tennende eller fengende ord lød der ved Henrik Ibsens båre i dag.

En nordmann var det alene, hvis røst i dag skulle lydt: Bjørnstjerne Bjørnson.

Men han kom ikke, uaktet han oppholdt seg så nær som i København. Efter forlydende skal han ha svart, at han ikke ønsket å være til stede ved generalprøven til sin egen begravelse. Men grunnen ligger vel dypere.

Jonas Lie hadde derimot innfunnet seg, syk og dårlig, som han var. Det var et trist syn å se ham igjen, avfeldig som han så ut og halvt blind.

-----

Annerledes gripende enn den pompøse, offisielle og kalde høytidelighet i dag var scenen i går aftes, da Henrik Ibsen lå på castrum doloris i den vakkert utsmykkede Trefoldighetskirke. Titusener passerte i andaktsfull taushet forbi kisten, mens dempet orgelmusikk lød ut over kirken. Denne stillhet og taushet gav plass for ens innerste, takknemlige tanker med den døde, uten å forstyrres av utenforstående inntrykk og en prests intetsigende fraser.