Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1906
23. mai 1906
I aften da jeg kom ned til Nationaltheatret for å høre Herold∗ synge, møttes mine øyne av flagget på halv stang. Rent instinktmessig gikk det som et lyn gjennom meg: Henrik Ibsen∗ er død. Og så var også tilfellet. De siste rester av liv sluknet i eftermiddag – allerede gjennom flere år hadde han jo vært syk og sløv og tapt for den ytre verden, og her kan det vel derfor sies med rette, at døden kom som en befrielse. Og dog – hvor uendelig vemodig å vite, at han ikke er mer, han til hvem vi alle står i en sådan uendelig takknemlighetsgjeld. Ingen har mer enn Henrik Ibsen trykket sitt stempel på hele vårt åndelige livssyn, og ingen har som han tvunget oss til selvprøvelse, til å granske våre innerste tanker og våre innerste følelser helt inn til det dulgtes hjertekammer. Og ingen har som han ved sin mektige tale midt under jordlivets smålighet og tant brakt oss til dog fra tid til annen å vende blikket bort derfra og oppad - oppad "mot stjernene og den store stillhet", ingen har som han innprentet oss å leve livet fritt og stort, men "under ansvar".
Men vi er ham ikke alene takknemlig, fordi han har lært oss personlig å søke å leve livet fornemt som "frie og glade adelsmennesker", men også for den glans og ære, han ved sin virksomhet har kastet over vårt land og folk. Ingen har som han bidratt til å gjøre det aktet og respektert som et folk på et høyt kulturnivå.
Han er visstnok den første og eneste skribent blant de tre nordiske folk, hvis røst har nådd hele verden over, og hvis verker har spilt en rolle i hele sivilisasjonens åndelige syn og utvikling.
Det var derfor kun den rene sannhet, når Bjørnson∗ på Ibsens 70-årige fødselsdag telegraferte til ham: " i dag kommer verden til den ensomme."
Ibsen hadde den lykke allerede i levende live å se seg ombølget av all den ære, rikdom og virak, som et verdensry bringer.
Lykke? Uten lykke – kanskje. Men hvor uendelig trist og vemodige klinger allikevel ikke ordene i hans siste verk, epilogen i "Naar vi døde vaagner", de ord, som den aldrende billedhugger Rubek – hvis verker er gått ut over verden og brakt ham alt det ry og all den rikdom, han kunne ønske seg – utslynger: "Er da ikke livet i solskinn og skjønnhet noe ganske annerledes verdifullt enn å gå her til sine dagers ende i et vått, fuktig hull og mase seg dødsens trett med leirklumper og steinblokker."
Det er vel ikke tvilsomt, at der her foreligger et stykke selvbekjennelse, et hjertesukk dypt innefra, over at hans eget liv kun har vært et liv i forsakende arbeid, som ikke har levnet ham ro eller tid til å leve livet selv i all dets uendelige rikdom, og at all den ytre lykke livet i den siste tid skjenket ham i overflod, ikke har kunnet være ham noen erstatning derfor.
I sånne mismodige stunder er det, Ibsen har følt det "som menneskenes virak og blomster gjerne kunne jage ham fortvilet inn i de tykkeste skoger".
Det er et av de meget få steder i hans diktning, hvor han har løftet sløret og vist oss litt av mennesket Ibsen.
Forøvrig er dette for oss alle som en lukket bok. Fornemt og avvisende har han ellers holdt boken borte fra alt, som berørte ham personlig.
Men i disse dager vil et helt folk være i sorg over tapet av dets største sønn.