Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1906
6. april 1906
Hvor hurtig dog menneskene glemmer, og hvor lite trofast de bevarer i sitt sinn dem, som har arbeidet for dem selv eller for deres land. Ute av øye, ute av sinn er et ord, som dessverre også gjelder dem, som har kjempet i første linje også i det offentlige liv. Jeg har måttet tenke på dette ved 3 dødsfall, som er inntruffet i den senere tid blant folk, som i de senere år har ført et tilbaketrukket liv, men hvis navn for mindre enn et decennium siden var på alles lepper.
Først av disse 3 som er vandret bort, nevner jeg min høyt aktede lærer og veileder på den bane som er blitt min livsgjerning, regjeringsadvokat dr.juris Johannes Bergh∗. Lenge hadde det vært stille om dette navn, som dog hadde vært den smukkeste pryd ved Høyesteretts skranke, og som var den av praktiske jurister, som så godt som alene også hadde ytet vitenskapelige arbeider av rang, båret av et vidt utsyn, og som viste, at de ikke alene var
frukten av teoretiske spekulasjoner ved arbeidsbordet, men også gjennomrislet av det daglige livs syssel med de juridiske doktriner på det praktiske felt. Efter sitt defensorat for riksretten av ministeriet Selmer∗ ansåes han som et av vårt offentlige livs mest fremtredende menn, hvis bilde man kunne se på veggen i så mange hjem. Nå da han døde – ikke mer enn 69 år gammel – noen tørre nekrologer i avisene, og ved hans begravelse samledes om hans båre en håndfull venner.
Personlig står jeg i stor takknemlighetsgjeld til ham. Hvor mange konferanser hadde jeg ikke med ham i de 3 år, jeg var hans fullmektig, hvorfra jeg alltid gikk bort beriket med stoff til eftertanke og med nytt og videre syn på så mangt og meget! Nobel og hjertevarm, spøkefull og tankedyp – og fremfor alt hjelpsom og oppofrende mot dem, som levde på skyggesiden – var de egenskaper, som bildet av Johannes Bergh vil fremkalle hos alle dem, som har hatt den lykke å stå ham nær her i livet.
Kort efter kom budskapet om, at statsminister Steen∗ var vandret bort. Den offisielle høye stilling, han hadde inntatt i samfunnet, gjorde selvfølgelig, at den vanlige offisielle pomp og prakt ble utfoldet ved hans død og begravelse. Men, hvor var han allikevel ikke glemt; man erindret knapt hans eksistens, uaktet det jo ikke er mer enn 4 á 5 år siden, han stod ved statsskipets ror og som den anerkjente høvding for et stort parti.
Statsminister Steen hadde jo forøvrig aldri de egenskaper, som forstår å knytte de mange til seg. Hans kantete og noe tørre vesen og hans tales monotone strøm med de lange, innviklede tirader uten de bevingede ord og skarpe poenger virket aldri inciterende eller begeistrende, så han kunne rive med seg eller få stemningen opp. Hans partifeller fremhever også som hans vesentligste og mest tiltalende egenskap – hans store trofasthet mot sitt parti og sin ungdoms tro og lære.
En egenskap, som unektelig ikke finnes særdeles hyppig hos moderne politikere, og som man derfor bør sette tilstrekkelig pris på. At han var en flittig arbeider og en ikke ringe arbeidskraft, derom vil der visstnok herske samstemmighet.
-----
Den tredje, som nå er gått bort, og den som stod folkets hjerte nærmest, var dog dikteren Alexander Kielland∗. Og dog, hvor megen og ufortjent glemsel er der allikevel ikke falt over hans navn i det decennium, der ikke er flytt noe fra hans penn, som har kunnet holde døgnets aktualitet oppe omkring det. Vi hadde nesten glemt, at vi ennå hadde vårt språks eleganteste stilist levende mellom oss. Nektes kan det jo ikke, at der allerede nå er falt støv over en del av hans produksjon, men der er nok tilbake å glede seg over. Og hvor har ikke den kamp, han førte mot hykleriet, mot surheten og bigotteriet i vårt samfunn, luftet ut og åpnet videre syn! Det er en del av hans virke, som ikke minst bør erindres nå ved hans død. Av ikke mindre betydning har det vært, at der gjennom hele hans litterære produksjon gikk en strøm av medlidenhet for dem, som var satt på livets skyggeside, en medfølelse og sympati, som åpnet hjertene, brente videre og rusket opp i samvittighetene. Han var den første, som førte arbeiderne, deres kamp og skuffelse, inn i vår litteratur og slo et slag for deres rett.
Rent litterært vil han først og fremst minnes som den elegante prosas mester. Hans stil var klar og fornem, vittig og smidig og kunne også heve seg til den skjønneste lyrikks høyder uten å forfalle til sentimentalitet og fraser.
De, som var hans venner og bekjente, og som var kommet mennesket Alexander Kielland nær, fremhever hans noble sinn og hjertevarme.
Karakteristisk er den notis, som for tiden gjør sin runde i avisene, den, at Kielland en gang satt sammen med sin venn, stavangergrossereren konsul Hansen∗, ute på Jæren og så ut over havet, det som han elsket så dypt, og som han også har viet noen av sine mesterligste naturbeskrivelser – man erindrer innledningskapitlet til Garman & Worse, da han begynte å tale om, hva han ønsket innrisset på sin gravsten: "De, som kjente ham, holdt av ham; de, som ikke holdt av ham, kjente ham ikke."