Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1906
Kristiania, 9. februar 1906
I går var vi i en liten frokost hos minister Mimaut∗ og frue. Foruten oss kun den franske gesandt∗ og mr. Lugné-Poë∗, l''Œuvre-teaterets∗ bekjente direktør, som ledsager Eleonora Duse∗ på hennes skandinaviske turné. Mr. Lugné-Poë fortalte, at Duse var meget fornøyd med sitt opphold i Kristiania, til tross for at hun i flere dager hadde måttet holde seg i ro på grunn av en sterk forkjølelse. Hun hadde vært henrykt over "Rosmersholm"-forestillingen i går – Rebekka er hennes kjæreste rolle, hadde fra første stund av følt seg i kontakt med publikum, det hun hadde karakterisert som det mest kultiverte, hun kunne ønske seg, og fant teateret smukt og festlig. Hun hadde endog ytret ønske om, at hun kunne komme fri for sin kontrakt med Helsingfors for å komme tilbake hit og spille, når hun hadde tilendebrakt sitt gjestespill i Stockholm.
-----
Vi så Duse i går aftes som Hedda Gabler. Det ble en festaften. Ikke minst derved, at det italienske selskap som ledsaget Duse, ikke som vanlig ved "stjerneturneer" kun dannet en tarvelig staffasje om divaen, men presterte et spill som fullt ut holdt målet. Der var for våre skuespillere atskillig å lære i retning av enkelt og naturlig spill av denne omvankende italienske trupp. Carlo Rosaspina∗ var likefrem utmerket som Jørgen Tesmann, så helt menneskelig og naturlig og fri for ethvert skaperi, som fremstilleren av denne type så lett kan henfalle til. Samspillet var også fortrinnlig, det hele stemt som i en tone, hva som synes så meget mer merkverdig, som Lugné-Poë fortalte, at Duse nesten aldri holder prøve med sitt selskap.
Og så Duse selv – sjelfullere spill kan vel aldri nåes. Uten ytre midler, så enkelt og likefremt lot hun oss se inn i denne eiendommelige kvinnesjel, så at vi levde og åndet med henne i hennes endeløse kval. Og hun fremtryllet for oss en annen Hedda Gabler enn den, vi egentlig selv hadde dannet oss bilde av, og som de tidligere fremstillere av rollen hadde bestyrket oss i som det rette. Og således, at vi straks måtte overgi oss og innrømme, at hun visselig hadde loddet dypere og med rettere intensjoner ned i denne kvinnes sjel enn vi selv. Hun, den fremmede.
Hva vi tidligere hadde sett i Hedda Gabler var den kalde, korrekte kvinne, som aldri hadde mot til å gi sine følelser og drifter fritt løp, og som finner tilfredsstillelse i en pervers lyst til å "pille ved" menneskeskjebner, selv udyktig til å foreta noe eller gi en innsats i livskampen, men spredende ulykke og leggende livet øde blant sine omgivelser. I det ytre den korrekteste av de korrekte, som aldri lot tilsyne, hva som rører seg i dypet av hennes sjel.
Duse gav Hedda Gabler ikke som den kjølige verdensdame, men som den kvinne, hvis skjønnhetslengsler og dypeste følelser alltid har støtt mot den mur, som er bygget av menneskelig dumhet og lavpannethet, og som er stilt i et miljø, hvor hverdagens grå prosa stenger for alt det, som kan vibrere på bunnen av en sterkt beveget menneskesjel og som lenges efter å gi det uttrykk. Og som under alt dette gripes av kjedsomhetens redselsfulle domene.
Den, om hvem Baudelaire siger:
”Mais parmi les chacals, les panthères, les lices,
[-----]
Les monsters glapissants, hurlants, grognants, rampants,
Dans la ménagerie infâme de nos vices,
Il en est un plus laid, plus méchant, plus immonde!
Quoiqu''il ne pousse ni grands gestes, ni grands cris,
Il ferait volontiers de la terre un débris,
Et dans un bâillement avalerait le monde.
C''est l''Ennui!”∗