Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
25. oktober 1905
Som en bombe virket det, da det ved middagstider sivet ut, at regjeringen i et møte i dag for lukkede dører hadde fremsatt proposisjon for Stortinget om, at forfatningsspørsmålet skulle avgjøres ved folkeavstemning.
Forslaget skal efter forlydende gå ut på, at Stortinget bemyndiger regjeringen til å inntre i forhandlinger med prins Carl∗ av Danmark om å motta valg som Norges konge, så fremt det norske folk ved en folkeavstemning viser seg å være enig heri.
Regjeringen skal ville sette sin stilling inn på, at dette forslag vedtas av Stortinget.
Da det i de siste dager har vært ansett som sikkert, at Stortinget i kraft av Grunnlovens bestemmelser uoppholdelig ville skride til valg av konge, kan det ikke nektes, at regjeringens forslag virker atskillig forbløffende.
Statsminister Michelsen∗ hadde da også til Bjørn Bjørnson∗, hvem jeg talte med i middags, sagt at stemningen i Stortinget, da man fikk vite om regjeringsforslaget, kunne betegnes således: 90 forbitrede og 27 rasende.
De 27 rasendes sinnsstemning er fullt forklarlig derved, at de mener, at når regjering og storting ved forhåndsavgjørelse har bundet seg og uttalt seg for kongedømmet, vil der herved øves et sånt moralsk press på velgerne, at de ikke kan sies å stå helt fritt.
Og de 90s forbitrelse er ikke mindre forklarlig. For det første inneholder jo proposisjonen på en måte en fornektelse av Grunnlovens utvilsomme bud om Stortingets rett og plikt til straks å skride til kongevalg. Og dernest er jo spørsmålet, om landet er best tjent ved nå å innføre republikk eller å fastholde sin monarkiske forfatning, et så komplisert og vanskelig spørsmål, at det alltid vil innebære en stor hasard å la det avgjøres ved en folkeavstemning, basert på alminnelig stemmerett. Oppgis først det grunnlag, hvorpå hittil kampen har vært basert – hevdelsen og bevarelsen av vår grunnlov uavkortet, kommer man lett ut på skråplanet.
En ting må jo imidlertid innrømmes: Lykkes det å få et avgjort flertall for kongevalg, vil opposisjonen for lange tider ha mistet enhver plattform.
Hva grunnen har vært til regjeringens forandrede posisjon, forlyder der intet bestemt om. At den danske prins skal ha forlangt folkeavstemning, høres utrolig. Men sannsynlig forekommer det, at enkelte av venstres ledende menn i Stortinget – der nevnes bl.a. Berner∗, skremt av opposisjonens pågåenhet, skal være begynt å vakle.
Jeg vet med sikkerhet, at utenriksminister Løvland∗ meget nødig har gått med på fremsettelsen av denne proposisjon.