Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
10. oktober 1905
I går aftes eller rettere sagt i natt ble Karlstad-overenskomsten∗ vedtatt av Stortinget med 101 stemmer mot 16. Blant de 16 var menn av alle Stortingets partier, navnlig dog – mirabile dictu∗ – menn, som nærmest er satt inn i Stortinget av arbeiderne. Av høyre var representanten fra Drammen, den tidligere arbeidsminister i siste Hagerupske ministerium amtmann Hansen∗, blant de 16. Skjønt han ikke billiget opposisjonens argumentasjon i saken, kunne han dog ikke for sin samvittighets skyld stemme for denne.
Debatten varte fulle to dager til ende, skjønt overenskomsten allerede hadde vært under debatt i et hemmelig stortingsmøte, og talerne der hadde hatt full anledning til å uttale seg. Jeg finner det ikke tvilsomt, at det mest verdige for Stortinget hadde vært å sette overenskomstens vedtakelse eller forkastelse under avstemning uten debatt. Men lysten til å "vitne" for det store publikum har vel for opposisjonen vært for fristende.
Der ble under debatten levert mange ypperlige innlegg; særlig må fremheves utenriksminister Løvlands∗ foredrag i lørdags samt statsminister Michelsens∗ og professor Hagerups∗ taler.
Eksellensen Michelsen har megen retorisk begavelse. Han taler helt fritt uten engang på papiret å ha nedtegnet momentene for sin tale, og dog var der i hans timelange innlegg ikke et øyeblikk, hvor han lette efter et uttrykk eller snublet i sin tales strøm. Der er over hans foredrag den greie praktiske forretningsmanns sunne sans – den vanlige bergenske lyrikk ligger ham fjernt, men der kan av og til komme spor av den bergenske skøyergutt frem, hva var tilfellet et par ganger, da han behandlet opposisjonslederne og særlig hr. Castberg∗. Men der er også noe mer enn den praktiske forretningsmanns syn, der er også statsmannens, som behandler det foreliggende tilfelle som den realitet det er, uten å søke å komme forbi det og fortape seg i utenomhensyn eller å la blikket sveve bort fra det og opp i skyene. Som eksellensen Michelsen også sa i sin tale overfor alle opposisjonens deklamasjoner og lyriske utbrudd, er jo all virkelig god politikks mål dette: å ville, hva man kan, men heller ikke mer. Annet og mer vil som regel kun være å løpe hodet mot veggen.
Utenriksminister Løvlands foredrag var preget av en velgjørende ro. Han er ikke egentlig veltalende, men der hviler en tilforlatelighet og overbevisning over, hva han sier, som ikke kan unnlate å gjøre virkning. Han poengterte klart og nøkternt, at det spørsmål, som forelå til avgjørelse, avkledd alle fraser og hule deklamasjoner, var dette: Er det, vi har vunnet ved 7. juni-beslutningen, så meget verd, at vi bør bringe det offer, som vedtakelsen av Karlstad-overenskomsten vil være for oss.
Han utviklet også som en innledning til sitt foredrag det forskjellige syn på unionen og dens vesen, som fra første stund hadde hersket i de to unionsland, og at det var dette forskjellige grunnsyn, som i sine konsekvenser hadde ledet til, at Sveriges riksdag hadde oppstilt sine "vilkår" for Sveriges medvirkning til unionsoppløsningen. Man kunne beklage dette, men det gjaldt først og fremst å komme til å forstå det.
Utenriksministeren fremhevet, at man tross alt skyldte de svenske liberale og ikke minst de svenske sosialister megen takk for, at det ikke allerede på et tidlig tidspunkt var kommet til fredsbrudd.
Meget dramatisk virket hr. Løvlands opplysning om, hvor nær man hadde vært ved avbrytelse av forhandlingene i Karlstad. Han hadde allerede holdt sitt ur i hånden for nøyaktig å notere seg øyeblikket. Og var forhandlingene blitt avbrutt, var der ingen av de 8 forhandlere, som hadde vært i tvil om, at krig ble følgen.
Utenriksministeren uttalte sin store anerkjennelse av armeens befals og mannskaps dyktighet, plikttroskap og store offervilje. Hadde den norske regjering ikke fra første stund av vært forvisset om, at man hadde et sånt materiale i ryggen, stod vi ikke nå der, hvor vi står.
Professor Hagerups foredrag ble påhørt med den største oppmerksomhet og interesse, hva det også fortjente, veltalende og varmt som det var, uten personlig polemikk og med dyp forståelse av, hva overenskomstens vedtakelse egentlig betydde.
Han fant at de reelle ofre, som pålas nasjonen ved overenskomstens vedtakelse ikke var så store, da han aldri hadde vurdert grensefestningenes militære verdi så høyt. Derimot erkjente han fullt ut det ideelle offer, som braktes. Nedleggelse av festningene efter svensk forlangende var en foranstaltning, til hvilken historien neppe kjente noen presedens, hvor der som i foreliggende tilfelle intet nederlag i krig var gått forut. Den vinklede linje for den nøytrale sone var et merke på Norges kart, som alltid ville være sårende for nasjonalfølelsen. Men han ville heller enn sogneprest Eriksen∗, som ville si til sine barn, når de dro ham til ansvar for denne ydmykelse, at han dog ikke hadde vært med på den, kunne svare om de ville foretrekke, at der på vårt kart skulle finnes en linje, som angav, hvor Norges grense engang gikk, men ikke nå lenger går. Ti med den mulighet måtte man jo i hvert fall regne i tilfelle av krig. Og taleren ville videre si til sine barn: "Den vinklede linje kan dere og jeg bidra til å få bort – ikke ved skryt, derav hadde vi kanskje hatt litt for meget, heller ikke ved jammerskrik – også derav hadde vi hatt mer, enn nyttig var, enda mindre ved hevn og revansje derved ville vi kun utmarge oss, men ved arbeid, ved ærlig strengt arbeid på å skaffe oss og vår stilling vår egen og andres aktelse, arbeid for vårt forsvar, så der står respekt av det, og arbeid for freden og gjenopprettelse av tilliten mellom halvøyas folk!"
Det er ord, som overalt vil finne gjenklang, og som forhåpentligvis ikke skal være talt forgjeves.
Opposisjonens ledere, de herrer Castberg og Konow, talte med megen agitatorisk kraft for sin oppfatning, at den nasjonale ære heller fikk forsvares med blod og gods, enn kjøpes med ydmykelser. Statsråd Konow gikk endog så vidt, at han mente, vi ikke burde være gått til en 7. juni-beslutning, når den skulle betales med vedtakelsen av denne overenskomst. Tilsynelatende rommer denne oppfatning megen idealitet, men som professor Hagerup fremhevet, der var andre synspunkter, som heller ikke savnet idealitet. Og det var, at en liten nasjon hverken av hensyn til sin trygghet eller av hensyn til sin kulturmisjon tør isolere seg. Under disse omstendigheter ville det være selvmord å følge en politikk, som kunne lede til broderkrig, og som ville berøve oss enhver sympati hos de fremmede makter og den hele europeiske opinion. Det er også i så henseende karakteristisk, at den samlede europeiske presse ikke finner, at betingelsene inneholder noen sådanne nasjonale ydmykelser, at vi ikke med løftet hode kan anta denne, og at den finner, at det tvert imot er nordmennene, som går ut av denne tvist med seieren i hendene.
Det ville være å stille oss utenfor det kulturelle fellesarbeid, om Norge isolerte seg og "meldte seg ut av Norden". Visstnok er det vårt første mål å utvikle en nasjonal kultur, "men en høy plass i nasjonenes åndelige samvirke vil de tre små nordiske folk kun nå, når de som tre selvstendige og uavhengige folk gir hinannen hånden til felles virke i kulturens tjeneste". Til tross for alt, som i øyeblikket stiller seg skillende mellom halvøyas folk, må man derfor ikke oppgi troen og håpet på fremtiden.