Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
25. september 1905
Det ble tidlig i dag bekjent, at Karlstad-overenskomsten∗ skulle offentliggjøres kl. 5 i eftermiddag samtidig i Kristiania og Stockholm. Ved 5-tiden var det derfor et hav av mennesker samlet utenfor redaksjonslokalene, og på streken 5 strømmet avisguttene ut, og snart var den hele mengde fordypet i avislesning.
Overenskomsten ble mottatt med ro og alvor av de store masser.
Den gir jo ingen grunn til glede, men bør mottas med resignasjonens ro og med den overbevisning, at hva vi nasjonalt sett kan ha ofret, det har vi ofret på den hele menneskehets alter, og jeg tror, at vi, som mener, at når vi har foretrukket denne overenskomst fremfor et fredsbrudd, har vi vært i pakt med tidens beste tanker, (og) er dem, som holder fremtidens fane i vår hånd.
Vi har beholdt Kongsvinger festning∗, men med den ytterst triste klausul, at den ikke må utvides hverken med hensyn til anlegg, bestykning eller besetning, likesom nye befestninger ikke må anlegges i en avstand av 10 km fra Kongsvingers gamle festning.
Denne fordring fra svenskenes side er så meget mer brutal, som Kongsvinger jo ligger 30 km inne i landet fra grensen og helt utenfor den sone, som ved overenskomsten er erklært nøytral.
Alle de øvrige egentlige grensefestninger skal nedlegges og gjøres uanvendelige som befestninger under kontroll av en kommisjon bestående av 3 utenlandske offiserer∗. Dog skal de gamle festningsverker ved Fredriksten∗ samt ved fortene Gyldenløve∗ og Overberget∗ bibeholdes, men må ikke vedlikeholdes i fortifikatorisk øyemed.
Hva der for en ikke ringe del tar den verste brodd av disse svenske krav, som er imøtekommet, er dog, at der til "bebyggelse av et fredelig forhold mellom de to riker" på begge sider av grensen er fastsatt et område, som skal nyte fordelene av stedseværende nøytralitet. En sone, som strekker seg fra Iddefjorden til Elverum.
Denne sone skal være fullkommen fredlyst, og den må derfor ikke av noen av rikene benyttes til krigsoperasjoner eller til støtte for sådanne, herfra dog unntatt det tilfelle, at rikene bistår hinannen under en krig mot felles fiende, og likeledes det tilfelle, at et av rikene innvikles i krig med en tredje makt, for så vidt angår den del av sonen, som faller innenfor vedkommende lands område, eller for det annet rike med hensyn til dets soneområde, for så vidt det gjelder hevdelse av rikets nøytralitet.
Den hele "Glommenlinje"∗ lates uberørt av denne sone.
Jeg tror, det skal vise seg, at denne nøytrale sone kanskje blir vår sterkeste grensefestning, og det skulle undre meg, om etableringen av denne sone i den form og på den måte, som er fastslått ved overenskomsten, ikke er de norske underhandleres verk, og at det svenske sabelraslerparti vil bli noe benarret, når de innser dens fulle betydning.
Hva her er skjedd, er innførelse av noe helt nytt i internasjonal politikk, som sikkert vil vekke utenverdenens oppmerksomhet, og som vil bli av betydning for det internasjonale fredsarbeid.
Hva angår overenskomstens bestemmelser om reinbeite, transitthandelen og fløtningen synes disse ikke å inneholde noe av større betydning, som skulle kunne bevirke vår uvilje. I reinbeitespørsmålet synes det dog, som om man har måttet gjøre ikke ubetydelige innrømmelser.
-----
Måtte overenskomsten nå bli mottatt med resignasjon og ro av det hele folk, således som det var det umiddelbare inntrykk for folkets stemning her i aften. Måtte ydmykelsespredikantene innstille sine botsøvelser, som jo ikke kan gagne noe ved å fremføres offentlig i aviser og på møter. Men de herrer Castberg∗ og Konow∗ har jo selv, førenn overenskomsten forelå, fråtset i tale om våre ydmykelser, så det er vel mer å håpe enn ved å vente, at de nå innstiller øvelsene. Selv om man finner antakelsen av vilkårene ydmykende, skulle dog alminnelig takt tilsi, at man ikke skriker det ut på alle gatehjørner til egen skam og skade. Lider man i det private til tort, skam eller ydmykelser, pleier man jo mest mulig å bære hodet høyt og dekke over det og resignere, og man ville kun høste forakt og latter, hvis man ropte det ut, for hvem som ville høre på det. Og det samme bør være tilfellet i det offentlige liv. Så meget mer i et tilfelle som foreliggende, hvor man kan være så temmelig viss på, at overenskomsten av nasjonalforsamlingen vil bli vedtatt med overveldende majoritet. Og lysten til å skrike ydmykelsen ut over verden kan kun være diktert av rent personlig ambisjon. De herrer vil slå seg for sitt bryst og si: Her, godtfolk, her kan I se den rene uforfalskede patriotisme representert; oss har feigheten ikke angrepet.
Og de kan så meget trøstigere gjøre det, som de vet, at de kan gjøre det uten følger, og at de slipper å overta følgene av en sånn politikk som den, de forkynner.
Alle føler vi sorg ved, hva som er skjedd, og alle beklager vi, at det svenske folks representanter har billiget en så småskåret politikk som den, som har fått sitt uttrykk i "vilkårslinje". Men vi føler samtidig, at vi bør bære den sorg mandig og verdig, og at spørsmålet alene er, om vi bør gjøre det offer, det unektelig vil være å vedta overenskomsten, for å verne om, hva vi har vunnet, og i ro og fred å kunne skride til det arbeid, som nå kreves for å gi det nye og helt uavhengige Norge det trygge grunnlag, som må til, for å sikre dets stilling.