Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
17. september 1905
Jeg har i dag spasert en tur med arkivar Egil Hartmann∗, den kjente historiker og journalist, som gjennom sine forbindelser med pressen og de ledende politikere står dagens politiske begivenheter meget nær.
Uten selvfølgelig å kjenne noe positivt til, hva de norske delegerte under forhandlingene hadde oppnådd, trodde han å vite, at Kongsvinger festning∗ var reddet i sin helhet, mens nyanleggene ved Fredriksten∗ og sperrefortene samtlige var ofret, samt at Norges krav på samtidig avsluttelse av voldgiftstraktat var efterkommet.
Skulle så være tilfellet, mener jeg, at Norge kan akseptere oppgjøret uten ydmykelse, hva jo også de ledende verdensblad bestemt hevder.
At der fra den Konow-Castberg-Georg Stangske klikk∗ vil bli reist veldige ramaskrik, derpå må man være forberedt. Men der, hvor sunn sans rår, tror jeg, man med resignasjon vil finne, at det uunngåelige er skjedd, og at våre representanter har vært i pakt med tidens beste ideer og med menneskelige følelser, når de har gjort disse innrømmelser for å sikre freden.
Vi har alle kun et skuldertrekk å vise, når vi ser sjåvinismens representanter skrike opp i andre land, når dets ledende menn har funnet å kunne fire litt på den nasjonale forfengelighet for å oppnå varigere resultater for landets vel og hindre en krigs redselsfulle ulykke, og vi bør da også søke å anvende den samme målestokk, når det gjelder oss selv.
-----
Også i Japan feirer sjåvinismen orgier i disse tider. Man anroper mikadoen∗ om ikke å ratifisere fredstraktaten∗, man håner ministrene og setter endog ild på deres palasser.
Efter hva der nå foreligger opplyst, må det ansees å være på det rene, at fornyelsen av alliansetraktaten∗ mellom England og Japan har øvet en stor innflytelse på fredsretningen og stemt japanerne moderatere i deres krav. Fornyelsen av alliansen skal ha en mer permanent karakter, og forpliktelsen til å komme hverandre til hjelp gjelder ikke lenger alene for det tilfelle, at den annen part blir innviklet i stridigheter med flere makter på én gang. Så lenge Japan har den engelske flåte som sikkerhetsvakt, er der for Japan ingen fare for ufred fra Russlands side.
Denne allianse betyr intet mindre, enn at verdens største sjømakt og Asias største militærmakt har forenet seg for i fellesskap å utøve den avgjørende innflytelse på det store og på fremtidsmuligheter så rike Asias kommende skjebne.