Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905




1. september 1905

I aftes ga Nationaltheatret for første gang Bjørnstjerne Bjørnsons siste skuespill "Daglannet".

Premieren hadde samlet et representativt publikum. Dikteren selv overvar forestillingen i teatersjefens losje, og i parkett såes bl.a. dr. Edvard Brandes og hans nydelige frue, vår venninne Elise Rustad, "Tilskuerens" tidligere redaktør hr. Nergaard[sic] samt flere av de danske skuespillere, som skal begynne sitt gjestespill her i morgen.

For dikteren ble forestillingen kun en succés d''éstime, og det til tross for at de fleste rollehavende, og særlig fru Dybwad som Ragna, presterte et glimrende spill.

2. akt var den eneste, som virket således, at man virkelig ble grepet av verket. Slutningsscenen her, hvor familiens medlemmer er samlet og får beskjed om farens komme, som ikke mottas med megen entusiasme, men hvor de, da de strømmer sammen ved vinduene og ser båten med den gamle skikkelse i legge til, dog betas av følelsen, vemodige og tilgivende, ved å se slektens eldste, som syk og ensom bor inne mellom fjellene, tvungen til å gi avkall på hjemmets og familielivets varme og hygge, var beåndet av en fin og skjær poesi, som det kunstnerisk avstemte samspill ytterligere fremhevet.

Ellers fikk dikteren til tross for de mange vakre enkeltheter og de ikke få fortreffelige replikker ikke tak på oss, og de siste 2 akter virket nærmest forbløffende.

Stykkets bærende motiv er ikke nytt; det er behandlet på de forskjelligste måter og i de forskjelligste former i den siste menneskealders litteratur. En fremholder av, at arbeidet er livets salt, og at de gamle ikke må hindre de unges arbeid.

Hvor virket ikke disse mennesker og særlig de unge underlig fremmede på oss ved de første møter med sin far. I mange og lange år har de ikke sett hinannen, og barna har ferdes i fremmede verdensdeler for å skape seg stillinger og arbeide seg frem. Og når de da sees, skriker de straks opp og bringer alle gamle tvistemål og familiestridigheter til å bruse opp, nesten før de har vekslet de første håndtrykk. Sånn bærer man seg dog ikke ad, og særlig ikke i en familie som den Dagske med gamle tradisjoner, og hvor en franskfødt og forfinet mors hånd har hvilt over barnas oppdragelse.

En ublandet glede var det å gjense hr. Stormoen på Nationaltheatrets bredder efter hans årslange amerikaturné. Han hadde av den forretningssmarte vestlending Ramseth skapt en uforlignelig type, så innfet og rovdyrsaktig, som livet har lært oss den å kjenne. Og utstyrt med mange småtrekk, vitnende om kunstnerens frodige temperament.