Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
15. august 1905
Ingen hadde vel ant, at resultatet av folkeavstemningen∗ skulle ha brakt et så glimrende resultat, som den gjorde. Ikke bare ved, at antallet av ”Nei” ikke engang når opp til 200, men også derved at deltakelsen i avstemningen tiltross for det korte varsel og den ugunstige årstid ble så enestående stor. Over halv fjerde hundre tusen norske menn la sitt ja i urnene. Så stor deltagelse var der enn ikke tilnærmelsesvis ved de siste stortingsvalg.
Fra alle landets kanter strømmer der inn meddelelse om, med hvilken høytidelighet og hvilket alvor dagen overalt er blitt høytideligholdt. Fra alle stenger har flaggene vaiet til ære for dagen, valglokalene var av kvinnene prydet med kranser, girlandere og blomster, og overalt meldes der om, at andektige skarer hadde fylt kirkene, hvor prestene i sine prekener i verdige ord har berørt dagens begivenhet og innprentet menigheten dens borgerplikt.
I Kristiania var gatene – til tross for alle feriereisende – så fulle av folk som på en 17. mai. Meget liv og megen begeistring – men overalt var det, som et pust av alvor blandet seg inn i gleden, og man var ikke vitne til noen av de utskeielser, som så ofte dessverre har fulgt med høytideligholdelsen av våre nasjonale festdager.
Det var også med en alvorlig og vemodig men dog glad og tillitsfull bevegelse, at jeg den dag la min stemmeseddel i urnen.
Til langt på natt stod voksende skarer utenfor "Morgenbladets" redaksjonslokale, hvor lyskastere kunngjorde avstemningsresultatene, efter hvert som de innkom.
-----
I går hadde jeg et nytt brev fra min venn Thorsten Laurin∗ som svar på mitt. Han oppholder seg for tiden i Mora i Dalarna∗ som gjest hos den bekjente svenske maler Anders Zorn∗.
Uaktet han er "ledsen åt ", at den virkelig store unionstanke gjennom begge folks (aller mest det norske) uforstand er røket i stykker, kan han dog ikke annet enn glede seg over, at "vi äntligen fått bort allt tvistefrö, som hindrat det goda förhållandet mellan de båda broderfolken (ty det äro vi nu en gang i alla fall) at utveckla sig till, vad det borde vara". Han håper, at den "sansade" del av Stortinget ikke kommer til å gjøre for mange vanskeligheter ved underhandlingene. At Sverige ikke vil berede unødige vanskeligheter, mener han, fremgår av regjeringens sammensetning, der to så "stora radikalere" som Staaff∗ og Biesèrt∗ har fått plass. Herved vil jeg dog sette et spørsmålstegn.
Måtte det imidlertid bli til virkelighet, hva han til slutt skriver: "Jag för min del tror, at gemenskapen mellan Sverige og Norge kommer att bli betydligt bättre, sedan alla anledningar til politiskt gräl kommit bort."