Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
25. juli 1905
Ekstrablad brakte i dag meddelelse om den svenske spesialkomités innstilling.
Innstillingen går ut på, at den kgl. proposisjon∗ forkastes, hvorimot der innstilles på, at riksdagen erklærer, at den ikke har noe imot å "oppta forhandlinger om" riksaktens opphevelse og unionens oppløsning, såfremt anmodning herom fremkommer fra et av nye valg utgått storting, eller efter at det norske folk ved folkeavstemning har uttalt seg for unionens oppløsning.
Som vilkår for Sveriges opphevelse av riksakten og Norges anerkjennelse forlanges, at der på den sydlige del av grensen mellom begge riker fastsettes et visst område, innen hvilket de i de senere år oppførte befestninger ikke får bibeholdes, eller nye befestninger oppføres. De svenske lappers rett til reinbeite i Norge fastslås. Sikkerhet tilveiebringes mot, at der ikke legges noen hindring i veien for transittrafikken over hvert av rikene eller at denne pålegges urettferdige byrder. Uten at spørsmålet fra Sveriges side bør settes i forbindelse med unionens oppløsning, bør spørsmålet om voldgiftstraktat under disse forhandlinger også komme under overveielse.
Komitéens innstilling er enstemmig, og selve innstillingen viser, at den er frukten av et kompromiss mellom de så betydelig divergerende oppfatninger, som var representert i spesialkomiteen.
Selvfølgelig er innstillingen lite smakelig fra et norsk synspunkt, men hvis der ikke kan tillegges innstillingen den betydning, at den er å oppfatte som et alternativ fra svensk side, må der vel med litt god vilje fra begge sider kunne finnes modaliteter, som kunne lede til målet, uten at det fører til ydmykelser for oss. Vanskeligst og mest delikat å avgjøre blir selvfølgelig hva svenskene krever med hensyn til de nye grensefestninger – at de "ikke skulle bibeholdes". Ligger deri et krav om rasering eller bare desarmering? Og hvilke garantier, vil svenskene i tilfelle gi oss som sikring for overfall fra svensk side? Er det fred og samhold også i fremtiden på den skandinaviske halvøy, som svenskene ønsker sikret ved dette krav, så må de jo også kunne gi oss de fornødne garantier for, at freden ikke blir brutt fra svensk side.
Hvorom allting er, for meg stiller det seg klart, at man her får se hen til realiteter og bortse fra det rent formelle, selv om det ikke behager oss. Vi vinner jo så meget, at vi også får finne oss i å ofre noe, og vi bør også erindre, at det gjelder fremdeles å bevare utlandets sympati for oss.
Å oppebie nye valg vil selvfølgelig være utelukket. Derimot kan der efter min mening ikke være noe krenkende i å skride til en folkeavstemning. Tanken om å få de skritt, som av det norske storting er tatt, bekreftet også ved folkets egen avstemning, var jo en tanke, som var meget oppe i stortingskretser også før 7. juni.
-----
Som det vil sees, er tronkandidaturen for en prins av huset Bernadotte hverken berørt i den kgl. proposisjon eller i spesialkomiteens innstilling. Dette er jo også for så vidt korrekt, som det norske Stortings tilbud var rettet til kong Oscar∗ personlig. Men kong Oscar har jo personlig erklært, at det var ham meget imot å la en prins av sitt hus bestige Norges trone, og han kun ville ta dette spørsmål under overveielse, såfremt sådan anmodning fremkom fra den svenske riksdag.
Nå er der vel ingen, som tror, at denne uttalelse er oppriktig ment, men at den ene og alene er fremkalt ved det raseri, som dette tilbud har vakt i den svenske presse, som betegner dette som toppunktet av hykleri og uforskammethet fra nordmennenes side, og for å berolige den i anledningen så heftige stemning. Av det for oss meget uforståelige, som i de siste tider er fremkommet fra svensk side, er dog raseriet over dette tilbud det mest uforståelige. Det var fremkommet som et tegn på forsonlighet og for å vise Sverige og kongehuset, at der ikke lå noe personlig nag eller noen hatskhet overfor det svenske folk i de beslutninger, det var blitt nødvendig for oss å ta. Men alt skal jo misforstås, og det uaktet det jo nettopp især av den bekjente riksdagsmann professor Harald Hjärne∗ ble fremholdt som en av de betingelser Sverige måtte kreve i tilfelle av at samtykke til unionsoppløsningen skulle gis, at en svensk prins skulle bestige Norges trone. For den som ser ut over øyeblikkets stemninger, må det også være selvinnlysende, mener jeg, at den ting, at en prins av huset Bernadotte bestiger Norges trone, må bli mektig medvirkende til, at den øyeblikkelige biskhet mellom de to folk vil legge seg snarere, og at de bånd, som er så nødvendige for de to nabofolks fremtidige fred og kulturelle og materielle utvikling, hurtigere på ny vil knyttes.
Svenskene tror åpenbart, at de ved sin opptreden i dette spørsmål muligens kan hindre, at Norges kongestol overhodet blir besatt. Men dette tror jeg er et forfengelig håp fra svensk side.