Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905




Kristiania, 28. mai 1905

Ved middagstider i går løp det som en løpeild gjennom byen, at kongen hadde nektet å sanksjonere konsulatloven, og at den samlede regjering som følge herav hadde innlevert sine avskjedsansøkninger.

Gatene ble snart fulle av folk, der ivrig diskuterte begivenheten, og rent instinktsmessig samlet gruppene seg mer og mer om stortingsbygningen.

Snart kom der ytterligere beskjed om, at kongen hadde nektet også å motta statsrådets avskjedsansøkning.

På grunn av et i Sverige rasende tordenvær var det vanskelig å få telefonforbindelse med Stockholm, likesom telegramekspederingen også støtte på vanskeligheter.

Statsminister Michelsen hadde derfor ikke kunnet få noen fullstendig samtale med statsminister Løvland, men efter hva stortingsmann Thallaug meddelte meg, hadde Michelsen dog forstått, at statsrådet var løpt av i fullstendig ro uten noen hissighet fra noen av kantene.

Utpå eftermiddagen kom der utførligere telegram om, hva der hadde passert i statsrådsmøtet på Stockholm slott.

Man fikk herav se, at kongen hadde hevdet, at likesom det felles konsulatvesen var blitt opprettet i sammensatt statsråd, måtte også Stortingets beslutning bli å behandle på samme måte – en oppfatning, for hvilken der ikke finnes støtte hos noen norske statsmenn, statssekretærer eller jurist; ytterligere at majesteten hevdet sin grunnlovsmessige rett til å nekte sanksjon, samt at han, da han visste, at han ikke nå kunne få dannet noen annen norsk regjering, nektet å motta ministeriets avskjedsansøkninger.

Det opplystes videre, at statsrådsavdelingen hadde gjort kongen alvorlige forestillinger i anledning av det skritt, han ville ta under fremholden av, at den nordmann, der ville ta regjeringen efter denne sanksjonsnektelse, ville bli en mann uten fedreland.

Statsrådsavdelingen anmerket videre, at det på grunn av sakens store betydning hadde anmodet kongen om å begi seg til Norge, for at saken kunne bli behandlet i statsrådsmøte med den samlede regjering, hva kongen imidlertid hadde nektet å bifalle.

Meddelelsene taler for seg selv; de viser, at Norge ikke lenger har noen kongemakt, av at hans statshandlinger i norske statsråd fremkommer alene efter svenske menns råd og vilje, hva språket i kongens tilførsler i statsrådet også gir det uomtvisteligste vitnesbyrd om.

Meddelelsene ble av de store menneskemasser, der om eftermiddagen og aftenen beveget seg i strøket og fylte kafeene mottatt med beundringsverdig ro. Den gode samvittighets ro – og overalt hørte man kun en mening: Å føre saken tilende og med verdighet ta alle – også de ytterste – konsekvenser av den vei, hvorpå den nå av statsmaktene var slått inn for å hevde den norske folkevilje i en helt norsk sak.

Nasjonalsangen ble istemt på gatene og i de offentlige lokaler, og norsk ungdom brakte statsministeren sin hylning i sang og hurraer, men ellers forefalt der ingen som helst demonstrasjoner.

Der vil i Stortinget intet bli foretatt, før statsrådsavdelingen kommer hit fra Stockholm og avgir beretning. Der må heller ikke handles overilt, dertil er situasjonen for alvorlig.

Protokollen om sanksjonsnektelse er ennå ikke underskrevet av kongen, og enkelte blad antyder derfor, at der ennå kan skje endringer i kongemaktens beslutning. Dertil synes imidlertid kongen å ha uttalt seg for sterkt og bindende.

Den alminnelige mening er, at resultatet ikke kan bli annet nå enn unionens oppløsning. Kan dette skje i fred – og om annet bør og kan der mellom to så opplyste nasjoner ikke bli tale, vil det utvilsomt være det beste, der nå kan times oss. Når den første bitterhet har lagt seg i Sverige over, at det ikke lenger overfor utenverdenen kan paradere som Norges herre, anser jeg det for lite tvilsomt, at begge folk av felles interesse og i følelsen av felles slektskap for fremtiden vil bindes sammen ved bånd, der vil være sterkere og mer varige enn kontrakters og gamle avtalers tvang, der nå gjennom så mange decennier kun har avlet mistenksomhet, bitterhet og uvilje. Og da vil en ny dag opprinne i Norden!

Ikke minst derfor er det sikkert, at våre stammefrender danskene følger vår nasjonale kamp med så megen sympati.