Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905




7. mars 1905

I går aften, da jeg kom ut fra Nationaltheatret, hvor jeg hadde overvært oppførelsen av Beyerleins tyske militærdrama "Tappenstrek", utdeltes der på gatene ekstrablad med meddelelse om, at Stortingets spesialkomité hadde besluttet å ville innstille til Stortinget, at der vedtas lov om opprettelse av eget norsk konsulatvesen således, at loven trer i kraft 1. april 1906. Man har med andre ord besluttet ikke å gå, hva der er blitt kalt "den lange lovlinje", og finne seg i 3 ganger sanksjonsnektelse. For denne linje, for hvilken "Morgenbladet" nærmest synes å ha tatt ordet, stemte kun et av komiteens medlemmer. 2 av medlemmene, d''herrer amtmann Prebensen og lagmann Vogt, har ikke funnet det formålstjenlig å ta konsulatsaken alene opp, men vil ha et oppgjør over hele linjen.

Jeg for min del tror, at spesialkomiteen har truffet det rette. Vil kongemakten nekte sanksjon nå, så vil den selvfølgelig også gjøre det, om man velger den lange lovlinje. Og selv om konsulatloven efter 3 gangers sank­sjonsnektelse blir norsk lov uten kongemaktens sanksjon, så vil man selv­følgelig få de samme vanskeligheter med svenskene, når spørsmålet om ekse­kvatur for særkonsulene oppstår. Å gå således i uvisshet i 7 år vil være en lammelse for alt norsk forretningsliv og vil selvfølgelig, da man må holde seg alle konsekvenser for øye, lede til en kapprustning, der i lengden blir uut­holdelig. Når man taler om den risiko og den fare, landet vil settes i ved en eventuell konflikt, så må man holde seg for øye, at "wer nichts wagt, darf nichts hoffen", og når det gjelder å hevde sitt lands suverenitet og selvbestemmelsesrett, får landets borgere finne seg i å bringe de personlige ofre, der måtte bli nødvendige. Blir vi rolig sittende og sluke den svenske krenkelse, der er tilføyd oss, uten å blunke, må den svenske nasjon alene forakte oss og finne, at vi har fått den behandling, vi fortjener.

Og når man sier oss, at spørsmålet om egne konsuler er for lite betydnings­fullt til å ta en sånn konflikt på, så svarer vi dertil, at kan vi ikke få ordnet denne sak selv, uten at de svenske overhøyhetsbestrebelser legger seg hindrende i veien, vil dette selvfølgelig så meget mer bli tilfellet, når vi skal søke å gjennomføre vår rett i de større unionelle spørsmål. Og dernest: Der, hvor krenkelsen er tilføyd oss, der vil vi også ha oppreisningen.

Hvorom allting er, når spesialkomiteen nå har tatt sitt standpunkt, bør alle særstandpunkter vike, så det med rette kan sies, at "nasjonen skrider frem i samlet fylking".