Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905
8. februar 1905
Statsminister Hagerup∗ har i dag offisielt meddelt Stortinget, at forhandlingene med den svenske regjering angående opprettelsen av særskilte konsulatvesener for begge riker er avbrutt. Samtidig har avisene offentliggjort samtlige dokumenter og den mellom begge regjeringer førte skriftduell.
Efter gjennomlesningen av disse vil sikkert hele det norske folk være enig med statsminister Hagerup, når han i dag i Stortinget uttalte: "Den nåværende unionelle tilstand er uholdbar, og vil ikke kunne vedvare uten å sette det gode forhold mellom de to nasjoner i fare. Oppgaven må derfor være: Helt og uavkortet å få gjennomført betingelsene for, at Norge kan innta den stats- og folkerettslige stilling, der tilkommer det som suverent rike. Kan denne oppgaven ikke løses innen rammen av den bestående statsforbindelse mellom Norge og Sverige, må det komme under overveielse å forberede nye og friere former for et sånt samvirke mellom begge folk til fremme av felles interesser, som alle må ønske bevart."
Og måtte det håp gå i oppfyllelse, som statsministeren sluttelig uttalte, at det ved samarbeid mellom regjering og storting vil lykkes å gi våre nasjonale bestrebelser det eftertrykk, som ligger i, at nasjonen skrider frem i samlet fylking.
Lesningen av de fremlagte dokumenter om de mellom begge regjeringer førte forhandlinger viser heldigvis, at disse fra norsk side er ført til det ytterste lojalt og på grunnlag av kommunikeet∗, samtidig som med verdig ro er avvist ethvert forsøk på å gripe inn i vår selvbestemmelsesrett og ethvert forsøk på å krenke vår rett som et suverent rike. Der vil ikke være noen nordmann, som med rette vil kunne si et dadlende ord om den måte, hvorpå ministeriet Hagerup her har varetatt sitt lands interesser.
Desto mer nedslående er det å se, hva den svenske regjering har trodd å kunne by oss. Den har ved sitt forslag til ordningen av forholdet mellom det eventuelle norske konsulatvesen og den fungerende svenske utenriksminister fremsatt krav, der ikke alene er uforenlig med den norske grunnlov, men, som statsminister Hagerup uttaler i sin skrivelse til eksellensen Boström∗ av 26. november 1904, som ville lede til en ordning, der efter alminnelige stats- og folkerettslige prinsipper ville påtrykke Norge et lydrikestempel og derfor i nasjonal henseende være et overordentlig stort tilbakeskritt i forhold til den nåværende ordning av konsulatvesenet.
Den svenske statsmannskunst kan ikke skue meget vidt eller se særlig dypt i tingene, når den har trodd å burde sette seg på det standpunkt, ministeriet Boström inntar overfor spørsmålet om særskilte konsulatvesener. For de virkelige svenske eller unionelle interesser er de krav, eksellensen Boström oppstiller, i realiteten uten verd eller betydning og mer utslag av de formelle juridiske betraktninger, der dessverre, som nettopp fremholdt av en svensk forfatter Fahlcrantz∗, altfor lenge har behersket svenske politiske synsmåter, og som alene kan tjene til å opprettholde skinnet av svensk overhøyhet. Men for Norge er disse krav nettopp uantakelige, fordi de overfor utenverdenen ville sette lydrikemerket på oss.
Man tenker seg, hvor ganske annerledes situasjonen hadde vært for Sverige og unionen, om disse krav ikke hadde vært reist. Norge ville for lange tider følt seg tilfredsstilt, og ville kun vært besjelet av velvillige følelser overfor sin unionsfelle, og således det bånd være styrket, der dog tilslutt men med alle statsrettslige institusjoner er det "varige og verdifulle grunnlag for enhver sammenslutning mellom frie folk".
Og for dynastiet? Nå brenner det spørsmål på alle norske lepper: Hvor har vi den norske konge, den der fremfor alt skulle vareta sitt lands nasjonale interesser? Kan han tåle, at lydrikemerket settes på et av hans jevnbyrdige folk? Hans diktamen i det sammensatte statsråd i går synes ikke å tyde på, at vi derfra kan vente noen støtte.
Så blir det da tilslutt kun på vår egen faste vilje og på den ting, at nasjonen, om det kreves, vil ofre alt på fedrelandets alter, at vi kan håpe og stole.