Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905
6. februar 1905
Vi er nettopp kommet tilbake fra noen dagers opphold hos våre venner stortingsmann Peter Solberg og frue∗ på Bellevue, Fredrikstad. Et nydelig og komfortabelt hjem, og den livlige frue gjør alt for å hygge sine gjester.
Solberg selv kom først hjem natt til søndag, da der i denne tid daglig holdes partimøter i anledning av den ved konsulatforhandlingenes avbrytelse skapte politiske situasjon. Efter hva jeg kunne forstå, er meningene innen Stortingets høyre delte om, hvorvidt man nå straks bør gå til vedtak av konsulatloven som en helt norsk sak, som vi, da forhandlingene med Sverige er blitt resultatløse og har endt med den svenske regjerings krenkelse av hva vi som suveren stat må kreve som en conditio sine qua non∗, nå helt tar i vår egen hånd, eller om man, da konsulatsaken i og for seg er en for ubetydelig sak til å ta en konflikt på, skal kreve et unionelt oppgjør over hele linjen, hvilken fremgangsmåte i tilfelle skulle innledes med en adresse til kongen.
Jeg kan ikke finne annet, enn da det er på konsulatsaken, vi har fått den svenske krenkelse, må det også være på denne sak, vi vil ha en oppreisning. Ganske visst, saken i og for seg er uten synderlig betydning for landet, og vel nærmest brakt på dagsordenen av venstre som en god foreløpig plattform i dets unionelle aksjon, men den ble dog av begge partier opptatt på deres program forut for valgene i 1903, og da mener jeg, den ikke bør skyves til side, fordi om svenskene gjør vanskeligheter. Og til og med er det en sak, ingen norsk mann bestrider, kan besluttes og gjennomføres ved ensidig norsk beslutning.