Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905
20. januar 1905
Jeg var i går til stede ved oppførelsen av Gunnar Heibergs∗ "Kjærlighetens tragedie"∗. Uaktet spillet var virkelig godt, kan det ikke nektes, at forestillingen til dels ble en skuffelse. Især virket 4. akt adskillig oppkonstruert, og det må i det hele sies, at skuespillet virket mer ved lesning enn ved å gis scenens liv. Det, der slo en så sterkt ved lesningen av verket, at hva der her fremstiltes ikke var et enkelt individuelt tilfelle, men det evige, skjebnebestemte, at kjærligheten i sitt innerste vesen er og må være tragisk, tok en ikke fangen ved å se skuespillet på scenen. Her virket Karen mer som et enkelt, isolert tilfelle av kvinnerasen, og hennes tragiske endelikt mer som et utslag av det rent individuelle ved hennes oppfatning av kjærligheten og hennes rent personlige egenskaper.
Tross alt var det selvfølgelig en særdeles interessant forestilling. Abonnementspublikummet syntes imidlertid helt desorientert; det innhyllet seg i dydens folderike kledebon og viste seg tilsynelatende helt uforstående overfor en sånn menneskeskjebne. En kvinne som Karen var dem så uendelig fremmed, et vesen fra den helt ukjente verden. De gidder jo også kun å beskjeftige seg med menneskelivets overflate. Hva der beveger seg under denne og ulmer og brenner i dypet av menneskesjelen, er dem fremmed og likegyldig.