Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1904
30/12 1904
Den russiske tsar har nå utstedt et manifest, hvori forskjellige reformer loves, mens tanken om innførelsen av en konstitusjonell regjeringsform på det bestemteste avvises.
Fremtiden vil vise, hvor meget alvor der er i disse løfter, og om den folkebevegelse, der synes å gripe mer og mer om seg, vil la seg dempe ved disse vage fremtidsutsikter, der gjøres avhengige av undersøkelser, hvis resultater formentlig vil avhenge av, i hvis hender de blir lagt. Den megen tale om, at folket ennå ikke synes modent til å kunne nyte en konstitusjonell forfatnings goder, er den samme, der alltid høres, når rammen for et folks konstitusjonelle rettigheter ønskes utvidet. Jeg må overfor denne tale tenke på et bilde, Macaulay∗ anvender i sitt essay over Milton: "Hvem har noensinne lært å svømme uten å komme ut i vannet?" Visstnok kan det skjene noe i begynnelsen, men dette opphører ved bruken, og hvorledes skal man overhodet lære å utøve sine rettigheter, foruten der åpnes adgang dertil.
-----
Av de mange norske bøker, der i år presenteres til julemarkedet, er det særlig to, der rager opp, og som vil få blivende verdi i norsk litteratur. Det er Thomas P. Krags∗ store roman "Gunvor Kjeld, prestens datter"∗ og Gunnar Heibergs∗ skuespill "Kjærlighetens tragedie"∗. Særlig det siste verk vil sikkert bli av de bøker, man atter og atter vender tilbake til for å fordype seg i. Ikke så å forstå, at det vil bli en bok for de mange; men for dem, der ser litt ned under overflaten av menneskesinnet, og som gjerne vil fordype seg i menneskesjelens mange underlige irrganger og iaktta de menneskelige følelsers vekslende fargespill, vil det være en bok, der vil skaffe megen kunnskap og megen kunstnerisk nytelse.
Hovedtemaet er, at kjærligheten er en evig kamp, en kamp i hvilken den taper, der elsker mest. To mennesker elsker aldri hinannen like meget samtidig; når det synes så, står vekten kun og dirrer. Kjærligheten vekkes hos den ene og begynner å svinne hos den annen. Og kjærligheten dør, men når den av og til er av ekstra kvalitet, så dreper den.
Og således utspilles dramaet mellom de to personer i Heibergs siste skuespill: I første akt ser vi Erling Kruse helt betatt av sin kjærlighet til Karen, det er som om intet annet eksisterer for ham i den hele vide verden. I disse øyeblikk er verden for ham kun hans elskede og deres kjærlighet. Nølende, skritt for skritt gir hun efter og betas av denne vilt fremstormende kjærlighet. Og når teppet ruller ned for første akt, står vekten og dirrer.
I annen akt møter vi dem på bryllupsreisen. Vekten har alt hørt opp å dirre. Man merker tydelig en tendens til synken på hans side. For henne er nå Erling Kruse og deres kjærlighet den hele verden. Det er, som hun ikke har levd, før kjærlighetens sol steg opp og kastet en ny og ukjent glans over livet. Men han begynner å lengte mot sine skoger og arbeidet. Man kan da ikke evig gå i en sånn rus, der er da andre ting i verden enn deres kjærlighet, og der er da også andre mennesker i den enn de to.
I tredje akt er det da gått opp for henne, at for Erling er kjærligheten til henne ikke det, der alene oppfyller hans tilværelse, hvor glad han enn er i henne og det hjem, de har skapt seg.
For henne er dette det samme, som at kjærligheten hos Erling er død. For henne må kjærligheten være det eneste, det altoppslukende i livet. Fortvilet merker hun, at det ikke lykkes henne å få gløden pustet opp til den tidligere flammende ild, og i fjerde akt støter hun dolken gjennom sitt hjerte.
Og dramaets resonnør, dikteren Hadeler, søker å trøste ektemannen: "Det er da bedre, at kjærligheten dreper, enn at den dør?"
Med stor kunst er stykket bygget opp. Der er en stigende spenning i dette drama, der foruten Erling og Karen kun rommer en person, den evig vandrende dikter Hadeler, der lever sitt liv i fantasiens verden og kun kaster enkelte streifblikk ned i livets realitet. Replikkene er skarpt formet, naturlige og fri for ethvert overflødig ord – i så måte minner stilen ofte om Henrik Ibsens.
Men vi stakkars filistere, når vi lukker boken, og stiger ned i det daglige liv igjen, vi vil svare Karen, når hun utbryter: "Hva har kjærligheten med hus og hjem å gjøre?", at det har den så uendelig meget å gjøre med. Først da, begynner den å brenne med den rolige klare flamme, der lyser opp over menneskenes daglige liv og varmer således, at de i menneskelivets strev og mangehånde lidelser forpinte menneskehjerter kan tine opp og få fornyet kraft til å leve livet og stevne videre frem ad dets tunge og ofte forvillende stier.
-----
Sorg og bekymring hersker i alle nordmenns sinn i disse tider. Hva man begynte å ane, da eksellensen Lagerheim∗ så plutselig ble utstøtt av det Bostrømske∗ ministerium, viser seg nå å være en kjensgjerning: Svenskene vil løpe fra de i kommunikeet∗ uttalte grunnsetninger for etablering av særskilte konsulatvesener for hvert av rikene, og vil, at den svenske utenriksminister i visse tilfelle skal kunne suspendere de norske konsuler. Den i kommunikeet uttalte grunnsetning er derimot, at "hvert rikes konsuler hører under den myndighet i hjemlandet, som dette for sitt vedkommende bestemmer."
Dermed er også formentlig utsikten til ved forhandling å ordne de unionelle forhold for alltid forbi. Efter et sånt brudd på, hva begge rikers regjeringer var kommet overens om, fra svenskenes side, bør nordmennene for alltid forlate forhandlingsveien. Mens vi nordmenn lojalt har funnet oss i et svensk utenriksstyre og et nærmest svensk diplomati som våre talerør overfor utlandet i snart et århundre, kan svenskene ikke ha så meget tillit til oss, at vi ikke selv skulle orde, når en konsul hadde opptrådt slik, at han burde suspenderes.
Bitterheten mot svenskene er nå sterk i alle norske hjerter, og kanskje sterkest hos dem, der alltid har kjempet for, at de unionelle spørsmål skulle løses ved forhandling med "broderfolket". Med kaldt sinn slår svenskene ned den tillit, hvormed det norske folk ved sine siste valg hadde gitt til kjenne, at de imøteså resultatet av disse forhandlinger. Det hadde feiet tilside som sine tillitsmenn alle dem, der kunne mistenkes for ikke å ville stille seg fullt lojalt til forhandlingene. Og så møtes denne tillit med brudd på gitte ord, beseglet av begge regjeringers representanter ved den felles konges rådsbord.
Hvor meget har vi så ikke også ofret på det "unionelle" alter. Fordi vi trodde, at vi hos et høysinnet nabofolk skulle oppnå vår rett og anerkjennelse om likestilling, når vi viste vår redelige vilje til å forhandle herom, har vi stilt oss imot det radikale venstres unionspolitikk, og dette har gang på gang brakt oss valgnederlag. Fordi vi ikke i så høye toner utskrek vår norskhet på gater og streder og fant tiden inne til å bruke knyttnevepolitikken, før forhandlingsveien var forsøkt, ble vi slått ned valg efter valg, og det verste herved var, at dette og dette alene skyldes det, at vår indre politikk i så mange henseender ble ført inn på farlige og ulykksalige veier, som aldri det norske folk hadde betrådt, såfremt ikke unionsspøkelset av venstre var blitt manet frem ved hvert nytt valg og samlet folk om venstres faner, der med hensyn til landets indre politikk stod partiet fjernt.
At vi derfor nå føler oss dobbelt skuffet og såret ved den svenske regjerings opptreden, er kun naturlig.
Intet dog så galt, at det ikke er godt for noe. Det synes nå, som om vi er på gode veier til uten hensyn til partier å kunne samles til enig opptreden, og at vi for en gangs skyld står samlet som et helt folk.
Bjørnsons verselinjer om "den Pagt, vi nu forpestes i, den hader og forbander vi"∗ begynner nå å bli virkelige, og jeg har hørt mer enn en av de gamle sindige unionsvenner tale om unionsoppløsning som det eneste mål, vi nå har å arbeide for.
Jeg tror også, det er der hen, kursen nå må legges. Men det gjelder å finne de riktige midler til å nå målet. Der må handles forsiktig og således, at vi ikke på ny blir nødt til tilbaketog på noe punkt. Nasjonale ydmykelser har vi dessverre hatt nok av. Hva der kan gjøre en ikke så lite beklemt, er, at vi så sørgelig savner en samlende fører, der ikke bare kan handle med varmt hjertelag men også med kaldt hode. Men vi får håpe, situasjonen kan skape ham.
-----
Få lyspunkter er der for oss å se tilbake på i det år, som nå holder på å svinne. Sykdom og sorg har vært så å si vårt daglige brød. Og at dette har tatt ytterligere på Barbaras krefter og før så svake hjerte, er selvsagt. Men også for oss må vel lysere dager opprinne, og det er formentlig heller ikke uten nytte å gjennomgå den lutringsprosess, som det menneskelige sjeleliv undergår gjennom sorg og lidelser.