Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1904
12-12-1904
Efterat japanerne nå har erobret 203-meter-høyden∗ utenfor Port Arthur∗, hvorfra hærene kan beskytes, har de ilt med å ødelegge den der liggende russiske flåte, der er blitt fullstendig desimert, kanskje med unntak av slagskipet "Sebastopol"∗, der hadde funnet plass bak en høyde, men som den utenfor havnen liggende japanske torpedoflotilje gjør kraftige anstrengelser for også å få has på.
Når den 2. russiske flåte kommer til Øst-Asia vil den således ikke få noen som helst understøttelse fra Port Arthur-eskadren, og det er vel et stort spørsmål, om den da ikke, når det kommer til stykket, foretrekker å snu nesen hjemad igjen.
Tapet av flåten ved Port Arthur har i det lengste vært søkt hemmeligholdt for den russiske befolkning. Nå har man imidlertid ikke kunnet tie lenger, og bestyrtelsen i Russland er stor.
Der er i det hele i denne tid over hele Russland en mektig bevegelse, der ved møter og demonstrasjoner agiterer for innførelsen av en konstitusjonell forfatning i Russland. At denne stemning nå høylytt kan komme til orde, skyldes det mer liberale regimente, der synes innvarslet ved fyrst Svjatopolk-Mirskijs∗ overtakelse av innenriksministeriet efter mordet på von Plehve∗. Semstvoene, kommunestyrerne i St. Petersburg og Moskva, og – hva der er mest bemerkelsesverdig (og som formentlig vil gjøre det største inntrykk på høyeste sted) – adelsforsamlingen i Moskva har åpenhjertig fremsatt sine krav herom.
Tsaren selv synes vaklende og uviss over, hvorledes han skal stille seg til denne bevegelse, som storfyrstpartiet på det kraftigste bekjemper. Efter de siste uttalelser fra fyrst Svjatopolk-Mirskij synes det også, som om denne visstnok vil gjøre liberale prinsipper gjeldende i rikets styrelse, men under bevarelse av autokratiet.
Det er imidlertid det i europeisk politikk for tiden mest interessante fenomen, hvorledes Russlands indre politikk vil utvikle seg i den nærmeste fremtid.
Jeg talte for en tid siden med en dansk herre, der fortalte meg følgende for russiske forhold ganske betegnende:
Kongenes og fyrstenes portrettmaler par excellence og kroningsseremonienes maler, den danske professor Tuxen∗, hadde vært i St. Petersburg for å male tsaren og tsarinaen. Ved en audiens overrakte tsaren ham som godtgjørelse en sjekk på 20 000 rubler. Da professoren presenterte sjekken i banken, svartes der ham, at den kun kunne honoreres med 10 000. Han ble noe bestyrtet, men ved nærmere å forhøre seg på annet hold, ble der ham svart, at det var alminnelig bekjent, at av keiserens anvisninger tok storfyrstene halvparten. Tilfeldigvis ble Tuxen kalt til tsaren til en ny audiens. Da han skulle ta avskjed, spurte tsaren ham, om han hadde fått sine penger. Da Tuxen måtte svare ham, at han kun hadde fått halvparten, smilte tsaren, og svarte "Det tenkte jeg" og gav ham en ny sjekk på 20 000 rubler, på hvilken Tuxen så hevet de resterende 10 000.