Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1904




8. september 1904

I går aften var jeg henne og hørte teosofenes berømte prestinne mrs. Annie Besants foredrag om "The New Psychology".

Hennes veltalenhet er av en sjelden og betagende art. Jeg vet ikke å ha hørt et mer kunstnerisk fullendt foredrag. Allerede ved sin innleder, kledd som hun var i et hvitt, skinnende silkegevant, der hang løst om det nå noe korpulente legeme, og med en krans av hvitt hår om det intelligente ansikt med de skarpe øyne, gjorde hun et inntrykk, der ikke så lett glemmes. Det var, som stod man overfor en av den gamle tids profetinner, myndig og bevisst og dog med noe likesom forklaret over seg.

Stemmen, der til en begynnelse lyder noe matt og tilslørt, får litt efter litt farge og glød, og hever seg ofte til en dramatisk patos, der river en ubønn­hørlig med, så lenge man er under hennes tales innflytelse. Der var under foredraget den stillhet i salen, der er den oratoriske kunsts høyeste triumf. Og dertil var hennes tale selv i de mest bevegede øyeblikk så distinkt, at den nådde til de fjerneste kroker av salen, så at selv jeg, der jo kun i kort tid har studert det engelske språk, kunne forstå omtrent hvert ord.

Annie Besant er den fødte taler. Det fortelles om henne, at hun selv ble seg bevisst sine oratoriske gaver, da hun en gang som engelsk prestefrue hadde stengt seg inne i sin landskirke for å øve seg i orgelspill. Mens hun satt der ved orglet, kom der over henne en ubetvingelig lyst til å betre prekestolen og tale. Som tenkt så gjort. Og mens hun stod der og talte ut over den tomme kirke, følte hun, hvilke gaver hun satt inne med som taler, og hvorledes hun ved disse kunne få makt over mengdens sinn.

Efter den krise, hvorunder hun fra en inderlig troende kristen gikk over til å bli ateist, forfølgende kristendommen med et glødende hat, og hun som følge derav måtte la seg separere fra sin mann, var det da som taler i ateistiske og sosialistiske møter hun begynte å henlede den offentlige oppmerksomhet på seg. Hun og hennes bekjente venn og medarbeider Bradlaugh var i lang tid lederne for disse bevegelser i London, og hun øvet som sådan i kraft av sin tales kraft og glød stor innflytelse i vide kretser.

Senere gikk hun litt efter litt over til den teosofiske anskuelse, hvis mest bekjente og innflytelsesrike talsmann hun nå er. Som sådan har hun oftere besøkt India, teosofiens egentlige hjemstavn. Og hennes virke her har satt varige spor. Særlig er dette tilfellet med opprettelsen av skoler, hvor hinduene med bevarelsen av undervisning i sin egen religion får adgang til å tilegne seg videregående kunnskaper i andre retninger. De andre skoler, der fantes der, var nemlig enten kristne eller konfesjonsløse, og de hinduiske skoler gav kun sine elever adgang til å erhverve de mest elementære kunn­skaper. Den moderne indiske ungdom henger imidlertid fast ved sin egen religion, hva naturlig er, når der er tale om en religion, der både er så gammel og i sin lære så skjønn, og hva mrs. Besant har utrettet, er således at den indiske ungdom nå kan innvies i Vestens vitenskap uten å komme i strid med eller behøver å oppgi sin egen religion.

– Den lære, mrs. Besant forkynner, er nærmest en maning til menneskene om å elske hverandre og søke å gjøre livet så lyst og lett som mulig for sine medmennesker, og en maning om å leve livet så pliktoppfyllende, skjønt og edelt som mulig. Visstnok eksisterer der efter hennes mening ingen død og intet helvete. Ti det er kun legemet, det ytre skall om den udødelige sjel, der ved døden tas bort. Karakter, anskuelser og følelser vedblir som før. Livet efter døden er et studium i sjelens evolusjon.

Likesom de østerlandske religioner hevder mrs. Besant, at man ikke må betrakte seg som et legeme, der har en sjel, men som en sjel omgitt av et legeme. Derfor fortsetter livet hinsides døden, men kun under andre forhold og med forsterkede følelser.

Men om der enn ikke eksisterer noe helvete for dem, der ikke har levd livet, som de burde, så avskaffes ikke lidelsene ved døden. Men disse lidelser er kun en ansporing til foredling. Menneskene må efter legemets død gjennom lidelser lære, hva de under livet her på jorden ikke har lært gjennom kjærlighet. Derfor er lidelsene ikke evigvarende, men kun en overgang, til sjelen er lutret således, at den kan nå frem til den himmel, hvor all sorg opphører, og hvor alt vi her på jorden anser som godt og edelt, vil utfolde seg i sin høyeste blomstring. For de mennesker, der har levd livet i pliktoppfyllelse og kjærlighet mot sine medmennesker, vil mellomstadiet mellom døden – den legemlige død – og opptakelsen i den himmel hvor den evige lykke bor til huse, derfor kun være kortvarig, men før eller senere vil alle nå dit inn.

-----

Å gjengi mrs. Besants foredrag i går, vil være omtrent umulig, dertil var det for personlig farget og springende. Hva hun vesentlig fremholdt, var at der bakom eller ved siden av "the physical brain" er en "mental brain", som teosofene kaller "the astral brain", en overbevissthet vi alle har erfart glimtvis trenger frem, og som blir klarere, jo mer utviklet denne hjerne er. Geniet kan ved sine skjerpede sanser fornemme vibrasjoner, ufattelige for alminnelige mennesker.

Psykologien har i den senere tid begynt å erkjenne eksistensen av denne overbevissthet, om enn under andre og mer vitenskapelige betegnelser, og derved vil fenomener, som den psykologiske vitenskap hittil ikke har anerkjent, kunne bringe nye resultater for forskningen. Disse fenomener har for teosofene imidlertid lenge vært fakta, der har gitt dem visshet om, at der eksisterer høyere verdener enn de, et menneske kan forstå med sin ytre forstand. For å nå inn til disse, må livet leves rent, og følelser og sanser beherskes. Når tankelivet således trenes, kommer man til det punkt, da overbevisstheten hersker, og forbindelsen med oversanselige verdener inntrer.

Dette var i store trekk, hva mrs. Besant søkte å innprente sine tilhørere, og som, om enn hennes foredrag ikke skapte proselytter for hennes lære, dog fanget interessen og vil gi alle atskillig å tenke på.