Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1903
12. desember 1903
Det har vakt ublandet glede over hele Norden, at Bjørnstjerne Bjørnson∗ av det svenske akademi∗ er blitt tildelt årets litterære Nobelpris∗. Kun hans gamle venner og forbundsfeller blant det intransigente venstre her i Norge surmuler, og aldri er det kommet krassere frem, hvor partihat og fanatisme behersker dem.
Under Bjørnsons opphold i Stockholm er også det vidunderlige skjedd, at Bjørnson og kong Oscar∗ har møttes, og med en åpenlys hjertelighet fra begge sider har de kastet et glemselens slør over alt forbigangent, hva der tjener dem begge, og ikke minst den aldersstegne monark til ære. Om møtet skal Bjørnson, efter hva hans gamle venn, ekspedisjonssekretær Grønvold∗, fortalte meg, ha uttalt, at det var "et rikt møte".
I den fest, der avholdtes efter prisutdelingen, og ved hvilken kronprinsen∗ og prins Eugen∗ var til stede, holdt Bjørnson en av sine mektige taler. Han begynte med i få, men malende ord å gi et utsyn over dikterkunstens utvikling og oppgaver ned gjennom tidene, pekende på de store ansvar, diktere og kunstnere hadde i sitt arbeide for menneskeheten, større ansvar enn noen andre har, fordi "de foran er med å åpne veiene og ordne toget".
Og som dikterkunstens sanne oppgaver nevnte han; å få menneskenes mot på livet styrket, å gi dem den trygge følelsen av, at livet har et velgjørende overskudd, at efter den verste redsel, den mørkeste forødelse overrisles jorden atter av friskt fra det evige oppvell. Og derfor var i all nyere dikterkunst Victor Hugo∗ Bjørnsons mann. I ham var det veldige livspust, og i hans fantasi følelsen av livets overskudd det fargegivende.
Om sine to store samtidige – Henrik Ibsen∗ og Leo Tolstoi∗ – ytret Bjørnson, idet han først pekte på Ibsens diktergjerning: "Han har tent en rekke høye fyrtårn langs den norske kyst; de er det første, alle ser, som søker innseilingen. De lyser verdensvidt for å varsku om, hvor der er farer.
Videre minnes jeg om den store gamle hos vår nabo i øst, som står i den åpne havn for menneskelykke og vinker og vinker.
Begge sjeler, begges lange arbeidsdag har hatt en voksende tendens, voksende som lysfakler i aftenvinden.
- - - Men det kan hende den første, at han varskuer så skarpt, at det skremmer.
Det kan hende den andre, at han lokker med idealer, som er over den menneskelige evne; – og de skremmer også. Men vi må få vårt mot på livet styrket, ikke minsket."
Om man vel ikke kan være helt enig med Bjørnson i denne vurdering, føles det dog som en velsignelse i hverdagslivets pjatt å fornemme denne mektige røst, der når så vidt ut over verden, og som sammen med de to han nevnte, Ibsen og Tolstoi, danner de 3 kolosser i verdenslitteraturen, mot hvilke tidens øvrige diktere og skribenter virker temmelig lilleputtaktige, og det vil merkes som et uerstattelig savn over hele den dannede verden, når disse 3 høyt bedagede kjemper ikke lenger kan la sin røst høre. Måtte dette – alle varsler til tross – være lenge til.