Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1903
16. september 1903
Gårsdagen var en fryktelig opplevelse, som aldri vil gå meg av minne, og som har rystet meg på det dypeste. Da jeg i går morges kl. 9 3/4 stod ferdig for å gå til byen, ringte det opp i telefonen og meddelte meg, at der var brann i Kongens gate 20∗, hvor jeg har mitt kontor. Allerede på lang avstand så jeg den røde lysning mot himmelen, men jeg tenkte dog, at der i en så moderne og tilsynelatende ildsikker gård kunne der i alle fall kun være tale om en mindre brann. Da jeg kom til brannstedet, viste det seg imidlertid, at gården stod i lys lue, og flammene slo allerede ut av våre kontorvinduer. Den følelse å stå der maktesløs overfor de rasende elementer og se papirer og annet gå til grunne var aldeles maktstjelende.
Litt efter kl. 11 begynte der å sive rykter ut om, at flere av dem, der hadde kontorer i de øvre etasjer, hadde vært der ved brannens utbrudd og ikke senere vært sett. Slektninger og venner løp rastløse om og spurte, om ingen hadde sett dem. Litt senere fant brannfolkene det første lik, en dame, der ble funnet med sin réticule∗ i hånden, ferdig til å komme ut. Det var en kontordame hos en av de agenter, der hadde kontorer i 4. etasje. Så kom budskapet om, at nok et lik, likeledes en dame, var funnet i 4. etasje. Nå skyndte jeg meg hjem, fikk tatt på meg de verste klær, jeg hadde, og løp tilbake til brannstedet for om mulig å komme opp på mine kontorer og forvisse meg om tilstanden der.
Klokken litt over tolv var ilden blitt så dempet, at brannsjefen tillot meg å gå opp. Styrtebad fikk jeg hele tiden på oppveien til kontoret, men jeg kom da der opp og fikk konstatert, at det heldigvis ikke var så meget ødelagt, som jeg fryktet. Jernskapet og det ildfaste hvelv hadde motstått brannens virkninger, og også meget av det, der lå ute på kontorene av bøker og dokumenter, var i forholdsvis god stand, om enn naturligvis atskillig skadet av vann. En bokhylle med gammel juridisk litteratur, som jeg hadde arvet efter min onkel sorenskriver Alsing∗, og som ikke lar seg erstatte, var imidlertid ganske oppbrent, og en høyesterettssak, der var utprosedert og skulle innleveres til Høyesterett en av de første dager, fantes det ikke spor tilbake av. Alt dette var jo imidlertid bagateller i sammenligning mot, hva der var gått tapt for de arkitekter, der hadde sine kontorer i gården.
Men alt bleknet mot de uhyggens landskaper, der ved middagstider efter hånden sivet ut om alle de menneskeliv, brannen hadde krevd som ofre. Tre unge forretningsmenn, 4 damer på disses kontorer og 3 rengjøringskoner fantes efter hånden som lik i en fryktelig tilstand.
De åpne lyskasser hadde virket som rene skorsteiner, og brannen hadde derfor omtrent samtidig bredt seg i alle etasjer og sperret nedgangen for dem, der hadde sine kontorer i 4. etasje og ikke hadde værelser til gaten. I 3. etasje, hvor bl.a. vi hadde våre kontorer, fantes der ved brannens utbrudd heldigvis ikke noe menneskelig vesen.
Det vil vare lenge, før jeg kommer meg av denne rystelse – jeg kan knapt samle mine tanker til noe som helst. Og når jeg tenker på de andres sorg og ulykke, synes det, som om man ikke kunne bli glad mer.