Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1902
Kristiania, begynnelsen av desember 1902
De dårlige tider hviler som en trykkende mare over byen. For landbruket har det vært et rent uår i år, hva der gjør utsiktene enda tristere. Og midt oppe i alt dette ser atter en bank – Industribanken∗ – seg nødt til å innstille sine betalinger. Tilliten til alt begynner å rokkes; og arbeidsledigheten og nøden stiger. Kun Stortingets tillit til det Blehrske ministerium forblir tross alt urokket, og det til tross for at dets finansminister, hr. Sunde∗, atter har dokumentert sin finansielle lettsindighet. Mens privatfolk lenge har nært mistillit til banken og tatt sine innskudd ut, plasserer finansministeren over 1 million av statsmidler der. Forargelsen over den slette finansstyrelse er dypt utbredt blant alle tenkende mennesker utenfor stortinget. Selv opposisjonen innen tinget tar ikke ordentlig bladet fra munnen, uaktet det aldri kunne sitte med bedre kort på hånden. Det må være måte på å være "Hans Majestets lojale opposisjon"! – for å bruke Høyres fører, hr. professor Hagerups∗ ord.
Mens andre sukker efter arbeidsfred, går der rykter om, at krigsministeren∗ ønsker å gå "mot grannen" til våren, såfremt eget konsulatvesen ikke er etablert til den tid. Sikkert er det, at i Forsvarsdepartementet og generalstaben arbeides der med iver for å ha alt ferdig. Det har jeg fra folk, der arbeider der. Og i en silde nattetime i den "frisinnede klubb" skal kirkeministeren hr. Wexelsen∗ i en tale ha sagt, at det kommende år ville sette nordmennenes mot og offervillighet på en hardere prøve, enn der noensinne hadde vært tilfellet i det forrige århundre.
En dame, der hadde vært til stede i en middag hos landbruksministeren, hr. Konow∗, forleden, fortalte meg, at stortingsmann, statsadvokat Castberg∗, der hadde holdt en tale til statsråd Stang∗, hvis kvintessens tross de forblommede uttrykk var, at der nå måtte gås på, hvis man ikke fikk sin vilje med hensyn til eget konsulatvesen satt igjennom. Statsråd Stang hadde intet svart, men blunket til premierministeren∗ og drukket et glass med ham.
Innen militære kretser forlyder det, at Stang allerede forlengst skal ha uttalt, at aksjonen måtte iverksettes innen utgangen av året 1903, da det innen den tid ennå ikke ville lykkes svenskene å få sin nye hærplan fullt gjennomført. Når så var skjedd, ville det være for sent.
Man skulle tro, at sånne planer burde drukne i en alminnelig latter, men med en sånn regjering og dens lydige stortingsmajoritet skal man intet forsverge.
-----
Bjørnsons∗ 70-års fødselsdag den 8. desember ble en enstemmig felles hyllest av den store dikter og den vekkende folkefører. Det gjorde godt å se, at dagens strid også i dette land en dag kunne forstumme, og alle hjerter slå i takt overfor en av dem, hvis navn alltid har vært en stridsfanfare, men om hvis geni og fedrelandssinn der ikke burde reises tvil. Kun det norske kongehus holdt seg borte fra nasjonens fest. Menneskelig er det selvfølgelig efter all den forfølgelse og de ofte sterke angrep, Bjørnson har rettet mot det, men ville det ikke vært større høysinn og mer kongelig verdig, om dette var glemt på en dag, da den hele nasjon stod samlet om ham, kastende glemsel over alt, der ellers skilte. Dette viste, at vi dog tross alt er vokst i fornem kultur i det siste decennium, om vi enn fremdeles kunne trenge til å legge oss Bjørnsons ord i hans festtale den dag "om å bringe mer fornemhet inn i vårt offentlige liv" på hjerte.