Ad Notam Online | Forsiden | Bind 7: 1893
Trondhjem, 31. desember 1893
Et år er gått hen, uten at jeg har nedtegnet noen opptegnelser i min dagbok. For mitt personlige vedkommende er det også glidd hen så rolig som vel mulig – en dagenes einerlei i arbeid og selskapelighet, kun avbrutt ved en deilig og minnerik sommerreise i det vestlige Norge. Jeg benyttet herunder anledningen til å avlegge et besøk på min families stamgods, Kaupanger∗ i Sogn, som nå eies av min fetter Nils Knagenhjelm∗, hvem jeg ved denne leilighet for første gang stiftet bekjentskap med.
Det gamle Kaupanger med dets mange slektsminner fra de to siste århundrer – deriblant et fullstendig portrettgalleri av alle Kaupangers eiere – er jo dessverre nedbrent∗, så det nye så godt som intet rommer av sådanne, men det var jo allikevel for meg meget interessant å vandre om på de samme tomter, hvor mine forfedre gjennom så lange tider har henlevd deres liv.
Omgivelsene ved den lille, innesluttede bukt av Sognefjorden, ved hvis ende Kaupanger, omgitt av sine parker og frukthaver, er beliggende, med de høye fjell og nede mot fjorden rikt trebevokste skrenter til alle sider, har en eiendommelig blanding av imponerende storhet og blid ynde, som gjør utsikten fra terrassen ved hovedgården – særlig en sommeraften i det svinnende dagslys -sjeldent fengslende og vakker.
Like ved Kaupanger hovedgård ligger den gamle, men dessverre så ukyndig restaurerte Kaupanger kirke∗, på hvis kirkegård de fra det Knagenhjelmske gravkapell uttatte kister nå er nedsatte, og hvor mine besteforeldre senere er blitt begravet.
----
I Bergen tilbrakte jeg 8 dager som gjest hos Jakob Kroepelien og frue, født Gran∗, hvor jeg ble mottatt med den mest forekommende elskverdighet, likesom jeg også nøt megen gjestfrihet hos fruens far, konsul Hans Gran∗, som har en deilig villa på Kalfaret∗. Sammen med familien Gran tilbrakte jeg også noen dager i Eide i Hardanger∗.
-----
Har livet for mitt eget vedkommende glidd rolig hen, har bølgene i det offentlige liv steget så meget desto høyere, og man har all grunn til å frykte for, at den alt mer og mer høyrøstede og barnslige sjåvinisme vil overskylle all sunn fornuft her i landet og føre oss inn på veier, som fører Gud vet hvor hen.
Imidlertid står alt reformarbeid i det indre i stampe, og interessen for det, som burde være en nasjons livsinteresser, og i alle andre land omfattes som sådanne – ikke minst fordi de i så vesentlig grad berører "de små i samfunnet" – viste seg i den forløpne stortingssesjon, f.eks. under behandlingen av tolltariffen, å være så ringe, at der knapt kunne oppdrives å få et beslutningsdyktig antall medlemmer samlet i salen under voteringene.
Og så de politiske kampmidler som bringes i anvendelse! Jeg er ikke langt fra å underskrive, hva en norskfødt amerikaner av utpreget liberale anskuelser fornylig skrev om det radikale partis kampmåte her hjemme: "Det som preger dette parti i hele dets fremtreden er halvdannelsen, simpelheten, hensynsløsheten. – Det er forfølgelsen på levebrødet og i privatlivet, som utgjør dets hyppigst anvendte midler. – Ja, man får lyst til tross alt å gå kav over til høyre for dog i det minste å ha den velgjørende fornemmelse, at man befinner seg i godt selskap "mellom gentlemen", blant ”hederlige og velmenende folk".
-----
Årets litterære begivenhet er Jonas Lies∗ "Niobe"∗, som inneholder en gripende sann og hjertevarm skildring av en mor, grepet ut av nåtidens liv med sikker hånd og med en dyp forståelse av de kamper og lidelser, hvorunder vår generasjons mødre har stridd, og som ofte har kostet dem deres hjerteblod. Bente Baarvig vil leve og minnes ned gjennom tidene, og enhver som har hjertet på rette sted, vil føle dette banke og sine øyne dugges, når han leser hennes livs tragedie. Disse morens ord vil alltid finne gjenlyd: "Jeg tror nok, vi kan si, vi plukker dunet av vårt eget bryst, så vi nesten ribber oss for hvert barn vi har, – at vi setter hele vår tilværelse og lykke inn på dem . . Det er bare så å si vårt instinkt...".
-----
I begynnelsen av året ble "Bygmester Solness"∗ spilt på vår nasjonale scene. "Dette over alle grenser skjønne og dypsindige skuespill", som jeg har sett en dansk kritiker benevne Ibsens siste drama, kunne naturligvis ikke helt maktes av Christiania Theaters kunstnere, og, når unntas enkelte momenter i fru Dybwads∗ spill som Hilde, lot oppførelsen en fullstendig kald og uberørt. Men mon ikke Ibsens skuespill også er altfor symbolsk og dypsindig, til at ens tanker uten overmenneskelig anspennelse kan følge helt med og gripe alt, når det skal gis scenens liv og hurtige tempo? Var det meget av handlingen i Ibsens skuespill som under lesningen forekom en lite innlysende og følte vi oss ofte ikke særlig overbeviste om det nødvendige i, at de skildrede konflikter nettopp antok disse bestemte former, gav den sceniske fremstilling oss ikke mer klarhet derover.
Beredte således ikke "Bygmester Solness" oss noen av disse festaftener, som de Ibsenske skuespill på vår hjemlige scene så ofte har gjort, var derimot gjenopptakelsen av "Hedda Gabler"∗ i siste vårsesong alle venner av god scenisk kunst til virkelig glede. Marie Mejlænder∗, der som Hedda Gabler hadde sin tredje debutrolle, slo her for første gang helt igjennom, og gav en fin og livstro tolkning av denne eiendommelige og, om jeg så må si, perverse kvinnekarakter, så at skikkelsen rykket oss ganske annerledes nær innpå livet, enn den gjorde i Constance Bruuns∗ fremstilling. Ved Marie Mejlænders tolkning ble der kastet et ganske annerledes klart lys over denne kvinne, så rik på intelligens, men så fullstendig manglende evnen til å elske, til helt å gi seg hen til noen, og som tilslutt må gå i døden, fordi hun manglet nettopp det som gjør kvinnen til kvinne.
Og jeg kan ikke være helt enig med den engelskmann som tilfeldigvis kom forbi et Londonteater en aften hvor stykket ble gitt, og slentret inn der uten å kjenne hverken stykke eller forfatter, og som derefter i bladene høytidelig forsikret, at Ibsen, som hadde skapt en sånn kvinnetype, måtte være et geni, "ti denne mrs. Gabler er hverken mer eller mindre enn én av de 99 av 100 kvinner, som vi om aftenen fører til bords i en souper".
Men jeg må innrømme, at jeg i utlandet selv et par ganger har støtt på kvinner, hvis likhet med den Ibsenske kvinneskikkelse har slått meg mer enn én gang. Den Hedda Gablerske type hører også sikkert mer hjemme i de store kultursentrer enn i våre hjemlige forhold (Ibsen har jo heller ikke som vanlig poengtert, at handlingen foregår i noen norsk by), og det var vel særlig denne omstendighet som gjorde, at skikkelsen ved en første betraktning virket noe fremmed. I den moderne franske litteratur støter man jo også rett hyppig på bitre klager over nåtidskvinnens sviktende evne til å elske med hengivelsens hele umiddelbarhet. I Maupassants∗ roman "Notre cœur"∗ kommer en av personene med følgende hjertesukk: ”Les seules encore capables d''attachement sont les demoiselles du magazin ou les petites bourgeoises – sentimentales, pauvres et mal mariés."∗ Og i Bourgets∗ "Physiologie de l''Amour moderne"∗ forekommer følgende karakteristiske samtale mellom to kvinner av den verden hvor man morer seg∗:
”Premiere fille: ''Un homme, ça te fait plaisir à toi?'' – Seconde fille: ''Toujours, au moins deux fois. – (Silence) – Quand il me paye, et quand il s''en va.''”∗
Og om man enn ikke her hjemme vil støte på typen i hele dens grellhet, vil man dog rett hyppig hos våre moderne damer ha funnet stykker av denne karakter.
Enda en gang er det falt i min lodd å tilbringe julen i det gamle barndomshjem, som i det kommende år vil bli jevnet med grunnen. Men fremmede folk har holdt sitt inntog der, og det er ikke mer det gamle, hvor vi hadde alt for oss selv. I kommende år flytter også foreldrene sydover, og dermed er vel for alltid forbindelsen med min barndoms og første ungdoms by brutt.
-----
For noen dager siden døde min barndomsvenn og skolekamerat, maleren Gunnar Berg∗, som allerede har vunnet et navn ved sine malerier fra Lofoten, i Berlin, hvor han var reist hen for å få et kunstig ben, idet hans ene ben på grunn av en kreftartet sykdom måtte amputeres i høst. Jeg traff ham da han var på gjennomreise i Kristiania. Det var et trist syn å se den kraftige, staute skikkelse gå omkring på krykker, men tross alle de fysiske lidelser og alle de sjelslidelser han hadde gjennomgått, var han livsglad og full av løyer som i gamle dager og lengtet bare efter å komme tilbake til sitt kjære Svolvær. Tross sine hyppige og langvarige opphold i utlandet fant han seg aldri helt tilrette der, men lengtet alltid mot sitt hjem der nord, fra hvis natur og liv han hentet alle sine maleriers motiver.
Jeg vil alltid med glede tenke tilbake på de mange morsomme stunder jeg har tilbrakt på hans værelse i skoledagene hos de gamle skipperfolk i den trange, mørke bakgate i Trondhjem, hvor hans mange eiendommelige historier og tørre mutterwitz∗ så ofte skaffet oss en hjertelig latter. –