Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 18. mars 1892
Her er allerede sommer i luften. Markene omkring byen begynner å dekkes av blomster, og i skogen har hvitveisen lenge stått i flor.
Madame Wagnière∗, baronesse de Pury∗ og jeg har benyttet disse siste dager til å gjøre utflukter i omegnen.
I går tok vi således til Coppet∗, familien Neckers∗ en gang så berømte slott ved Genfersjøen, hvor i slutten av forrige og begynnelsen av dette århundre så mange selebriteter møttes for å hilse på slottsfruen og skribentinnen madame de Staël-Holstein∗, Neckers landflyktige datter.
Slottet eies nå av en aldrende mademoiselle d''Haussonville∗, til hvilken familie det ved arv er gått over fra madame de Staëls efterkommere.
Vi ble meget skuffet, da vi først ble nektet adgang til slottets indre, skjønt det for tiden var ubebodd, men ved hjelp av litt bestikkelse lyktes det endelig å få en pike til å slippe oss inn. Det var en parisisk kammerpike, som nettopp var kommet tilbake fra en reise til Italia med mlle. d''Haussonville, en reise som ikke lot til å ha falt i hennes smak, ti, alt mens munnen gikk, kom hun stadig tilbake til "ce pays affreux”∗. Jeg måtte uvilkårlig smile ved å bli vist om i madame de Staëls gamle slott av en, som uttalte seg således om Italia, hvis natur, kunst, poesi og folkeliv knapt er reist noe mer begeistret, fargerikt og forståelsesfullt monument enn madame de Staëls "Corinne"∗, som jeg nettopp for 2. gang hadde lest. Det eneste bemerkelsesverdige i slottets indre var også Davids portrett av madame de Staël som Corinne. Det er sikkert et noe idealisert bilde av den berømte dame, som jo til tross for sine deilige sorte øyne og vakre hår ble ansett for mer enn alminnelig lite vakker på grunn av den lange nese og de grove trekk. Å dømme fra dette bilde skulle man ikke med Heine∗ så sikkert kunne forsverge, at hvis den skjønne Helena hadde sett således ut, var den trojanske krig ikke blitt ført.
Slottet var snart besett, og vi anvendte derfor tiden til å spasere omkring i den store park med de gamle ærverdige trær. Mens vi spaserte således omkring der, falt samtalen av seg selv på madame de Staël, hennes personlighet, verk og virksomhet. Baronesse de Pury, italienerinnen, var straks på det rene med, at minnet om henne ville leve lengst som dikterinnen av Corinne, boken om Italia. Madame Wagnière, amerikanerinnen, så i madame Staël først og fremst den geniale personlighet, banebrytersken og førersken, en ny tids forkynner. Og jeg selv var visstnok enig med madame de Pury deri, at av hennes verk var Corinne det ypperste dikterverk, og kanskje det eneste av dem alle, som ned gjennom tidene ville leses med nytelse og utbytte, når minnet om hennes egen sympatiske personlighet litt efter litt ble glemt, men at den mest betydningsfulle gjerning hun hadde øvet dog var den, å ha søkt å åpne franskmennenes øyne for, at der også utenfor Frankrike eksisterte land med en rik og særegen kultur, som var vel verd å kjenne og fordype seg i, og som også hadde sin misjon i verdensutviklingen.
Sørgelig kun, at den alvorlige lære, hennes landsmenn kunne dra ut f.eks. av hennes bok ”De l''Allemagne”∗, som også straks ved fødselen ble søkt kvalt av den keiserlige ørn, for en stor del kun var blitt som et rop i ørkenen. For franskmennene har andre land og andre kulturer alltid kun vært dette ubekjente "la bas"∗, hva enten de var i nord, syd, øst eller vest for deres eget. Men de har også betalt denne sin uvitenhet dyrt, ti heri lå – derom er visstnok nå de fleste enige – den egentlige og dypere årsak til de dype lidelser og smertelige nederlag, krigen i 1870–71 brakte det folk, for hvem "la gloire" går foran alt annet.
Da vi hadde vandret omkring en tid i parken, forlot vi slottet og slo oss ned på Hotel du Lacs∗ terrasse like ved sjøen for å spise frokost. Vi satt lenge tause, betatte av det samtidig så storartede og dog så yndefulle panorama som omga oss, hvor vi kastet øyet hen. Endelig brøt madame de Pury tausheten: "Hvor landflyktigheten dog må være en tung lidelse, når en ånd som madame de Staël, som dog hadde øynene så åpne for naturens skjønnhet, da hun første gang jaget fra Paris kom hit og så dette landskap utbredt for seg, kunne utbryte, at hun dog foretrakk utsikten til rennesteinen i rue du Bac∗."