Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 10. mars 1892
Ethvert land har de jøder, det fortjener.∗ (Franzos∗)
Jeg måtte minnes disse ord ved frokosten forleden i pensjonen. Det var en lørdag – jødenes sabbat, og min venn monsieur Meisels∗ skulle efter bordet gå i synagogen til gudstjenesten. Like overfor oss satt en nyankommet tysk herre, en ung herr Hirsch∗, en venn av den bekjente Wiener-Richard∗, hvis fysiognomi forøvrig også i og for seg ikke efterlot ringeste tvil om, hvilken rase han tilhørte. Meisels spurte ham, om ikke også han skulle gå i synagogen så de kunne slå følge. Herr Hirsch ble blussende rød og stirret taus ned i sin tallerken, som om han ikke hadde hørt spørsmålet. Meisels reiste seg hurtig fra bordet og henkastet: "Moi, je suis fier d''être juif.”∗ Meisels, som har levd størstedelen av sin ungdom i Frankrike, hvor antisemittismen ennå ikke har slått noen rot, og hvor jødene behandles med aktelse, stolt og åpen og fri for de fleste av de mindre tiltalende egenskaper opinionen vil konstatere som rasemerker; den andre skammet seg over å tilhøre det folk, som i Tyskland alltid sees ned på, og som hver dag møter tegn på hån og ringeakt fra nasjonens egne.
Hvor kan man dog vente, at et folk, som alltid føler sine naboers hånlige øyne på seg, og som sosialt alltid blir holdt nede, skal utvikle sine beste egenskaper. Med mistro må de møte enhver, som de møtes med mistro. Intet under, at de søker sin hevn i å erverve seg så meget som mulig av den mammon, som snart er det eneste her i verden som avtvinger respekt, og hvorfor de av og til kan få nyte den triumf å se "de kristne" ydmykt bøye kne for dem.