Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892




Genève, 6. mars 1892

I går aftes kom jeg hjem fra en 12-dagers utflukt til Rivieraen og Nord-Italia i karnevalstiden.

Man pleier som oftest, når man reiser for å se nye byer eller steder, om hvis prakt og herlighet der går store ord, når man vel har nådd sitt mål å bli mer eller mindre skuffet. Det er i alle fall det første inntrykk.

Denne reise har imidlertid ikke brakt noen skuffelse, den har tvert imot overtruffet mine dristigste forventninger i enhver henseende. Det har vært 12 deilige, vidunderlige dager. Fra Genève over Lyon, Marseille til Nice; derfra til Monte Carlo, Genova, Milano, Torino og tilbake til Genève.

I Genève var der vår, men allerede mens jeg dampet gjennom Provence, føltes det som der var sommer i luften. En himmel så blå og en solglans overalt, som også brakte sommer i sinnet og fikk livsgleden frem.

Efter hvert som jeg nærmet meg Nice, merktes det at jeg nærmet meg blomstenes og palmenes by.

Overalt langs jernbanelinjen såes den blomstrende mimosa, og da jeg fra jernbanestasjonen kjørte opp til hotellet, såes roser i blomst i hager og parkanlegg. Da jeg dagen efter min ankomst skulle hen til den store promenade for å overvære bataille des fleurs, fikk jeg kjøpt en hel kurv med blomster for 3 francs.

Hvilket broket og yrende liv i Nice i karnevalsdagene! Tusener strømmer daglig til, og det var kun med nød jeg kunne oppnå et værelse i et av hotellene, men jeg fikk til slutt fatt i et lite kott takket være en anbefalingsskrivelse jeg hadde med. Det er formodentlig denne jeg også kan takke for, at jeg pranget i "Journal de Nice" blant notable ankomne under navn av comte de Knagenhielm de Genève.

Straks jeg hadde gjort toilette, styrte jeg min kurs ned mot promenaden. En ustanselig strøm av mennesker nøt solskinnet og utsikten over det vidunderlig deilige Middelhav, langs hvis strand promenaden slynger seg, mens den på den annen side innrammes av de prektigste palmer.

Da jeg på jernbanen mellom Marseille og Nice for første gang igjen så Middelhavet ligge der i tindrende solskinn, fyltes mitt sinn med en gjensynets glede, som man føler den, når man efter års atskillelse atter støter på en gammel venn man holder meget av.

Atter dukket de opp i erindringen de uker, jeg for 5 år siden tilbrakte på "Donau" under ferden gjennom Middelhavet, og hvor jeg aldri var blitt trett av å beundre dette havs skjønnhet, vidunderlig og vekslende som intet annet. Skjønt og storslagent i den friske morgenbris; skinnende i blått og gull, når solen stod midt på himmelen; men aller deiligst ved solnedgang i skiftende farger til alt plutselig løp hen i et blåsort mørke, og solen forsvant i horisonten som en blodrød ball. Disse aftener på Middelhavet, hvor betok de ikke en ved sin eiendommelige stemningsfylde. –

– Men tilbake til promenaden. Særlig om formiddagen er her et bølgende liv. Nice, og særlig nå i karnevalsdagene, er jo rendezvous for hele Europas elegante, nytelsessyke og ikke arbeidende leveverden. Knapt noe sted ser man vakrere og mer elegante damer enn her på promenaden og av de forskjelligste typer og nasjonaliteter, av le beau-monde og le demi-monde. Bare å sitte rolig på en benk under palmene, dovent røke en sigarett og la seg varme av solen, mens all denne kvinnelige skjønnhet passerer revy, og i disse vidunderlige omgivelser, er en nytelse som ikke bys en til dagligdags.

Når jeg hadde spist min dejeuner, gikk jeg som regel ut til jetée-promenade, bygd ut i selve havet, og her kunne jeg sitte i timer ved min kaffe og la blikket gli ut over Middelhavet, mens noen italienere på mandoliner spilte sitt hjemlands lyse, og dog vemodige melodier.

Om aftenen var der nok av fornøyelser. Alle de fornemste kunstnere gir i karnevalsdagene gjesteroller i Nice. I teateret hadde man Coquelin, i operaen madame Melba, på jetée-promenade sang Judic, og i Eldorado foredro Paulus sine viser.

Lengst vil jeg erindre madame Melba som Ophelia i Thomas'' "Hamlet". Hennes deilige stemme, fine sangkunst og yndige personlighet smeltet sammen til et fullendt kunstnerisk hele.

-----

Og så vil jeg minnes en sen nattetime. Om aftenen hadde prins Karneval med sitt glimrende opptog dratt gjennom byen. Rundt om i gatene fullt av masker; overalt yrende liv, musikk og lystighet. Jeg var kommet hjem langt på natt og holdt på å kle av meg i mitt hotellværelse. Da hører jeg plutselig mandolinspill og sang. Jeg åpnet vinduet, og i den månelyse natt så jeg en trubadur lene seg opp mot hagemuren til paleet like overfor hotellet, syngende en barcarole til sin mandolins akkompagnement. Sangen, musikken og det féaktige sceneri som utfoldet seg; månen, som kastet sin sølvglans over palmene og orangetrærne i haven overfor, den høye, mattblå himmel, nattens stillhet, som, når sangen døde hen, kun ble brutt av vannets risling i fontenen på den åpne plass til venstre for hotellet, virket sammen til å fylle en med en stemning så betagende, at man måtte knipe seg i armen for å overbevise seg om at det hele ikke var et drømmesyn. Et stykke gyllen romantikk i nåtidens grå einerlei. (Ved dejeuneren neste dag hørte jeg, at serenaden var gitt til ære for en vakker amerikanerinne som bodde i hotellet.)

-----

Rivieraen i karnevalstiden er et fullstendig "Cosmopolis". Min plass ved bordet i hotellet i Nice var mellom en eldre russisk dame og en herre fra Batavia, opprinnelig av hollandsk herkomst, men som i generasjoner hadde bebodd Batavia; vis á vis hadde jeg en herre fra Peru, som jeg senere traff sammen med i Monte Carlo, og vi reiste ifølge derfra til Genova.

Den russiske damen gav meg mange gode forholdsregler mot å bli angrepet altfor sterkt av spillefeberen i Monte Carlo. Jeg ble derfor ikke så lite overrasket da jeg for første gang nærmet meg ruletten, å se henne blant de aller ivrigste. Senere møttes vi hver dag ved ruletten, til hvilken hun daglig valfartet fra Nice.

Mot spillefeberen hjelper imidlertid lite selv de beste forholdsregler, og til tross for at jeg betrådte spillesalen med de strengeste forsetter, gikk jeg temmelig ribbet derfra den første aften. Jeg hadde kun tatt med meg litt over hundre francs, bestemt på ikke å risikere mer ved det grønne bord. Da disse var gått fløyten, forlot jeg også resolutt spillebanken og begav meg ut i parken for å kjøle meg efter spillets hete. Men skjønt jeg er en ildtilbeder av vakker natur – og noe skjønnere enn denne park og utsikten fra terrassen utenfor spillebanken gis der knapt på Guds grønne jord – ble jeg dog uimotståelig drevet hjem til hotellet for å hente flere penger og fra den friske luft igjen styrte meg inn i spillehelvetets lumre, parfymefylte atmosfære. Men, jeg hadde "la guigne noire" hele den første dag, og jeg var temmelig slukøret, da jeg om natten listet meg hjem til hotellet og så min reisekasse redusert til et par hundre francs. Heldigvis hadde jeg min billett i lommen, men jeg tenkte med gru på, at jeg kanskje i Italia var nødt til å ta inn i tredjerangs hoteller og snu og vende på hver lire før jeg ga den ut. I nattens mørke hadde jeg imidlertid besluttet meg til ennå å våge halvhundre francs, for om mulig å vinne tilbake noe av de tapte grunker. Jeg var den første i salen da den åpnet neste formiddag, og ved i en halv times tid å sette på tallene fra 30–36, som stadig i denne tid kom ut hver 3. eller 4. gang, reetablerte jeg omtrentlig mitt tap fra aftenen forut. Så spiste jeg en bedre middag, hørte på en konsert av etablissementets briljante orkester og vendte Monte Carlo ryggen.

I spillesalen traff jeg maleren Edvard Munch, som bodde i en av landsbyene mellem Nice og Monte Carlo sammen med maleren Skredsvig. Han fortalte meg at han var en flittig besøker i spillebanken, at han spilte meget lavt og forsiktig, men som regel vendte tilbake beriket med et par louisdorer.

I Genova var jeg kun to dager. – For første gang satte jeg der benene på la bella Italias jordbunn. Og det gjorde ikke sitt navn til skamme. Skinnende sol og blå himmel, som var det midtsommer, og disse vidunderlige sydlandske månelyse netter, som alltid tar en fangen med sin eiendommelige bløte stemningsfylde.

Den ene dag gikk med til å beskue de mest ærverdige kirker, av hvilke jeg lengst vil minnes chiesa dell''Annunziata, og byens mange, gamle palasser som palazzo Brignole og palazzo Rosso. Underlig tar disse gamle mektige bygninger seg ut i de trange, mørke gater, likesom avstengt fra utenverdenen. Først når man trenger inn i palassenes indre, åpenbares deres sanne prakt og skjønnhet seg.

Også her var der karnevalslystighet om aftenen.

Den neste dag anvendte jeg til med en fransk fører å foreta en tur til Genovas største merkverdighet, dens berømte kirkegård ("camposanto"), som ligger et stykke utenfor byen. Jeg hadde fått en snakksom fører, som hele tiden underholdt meg om de forskjelligste ting mellom himmel og jord. I en temmelig bratt bakke som fører ned mot kirkegården, så vi et tog av prelater og munker komme oss i møte langsomt og gravitetisk. I det samme hører vi larm bak oss. Det er et regiment soldater av de bekjente italienske "bersaglieri", som kommer nedover bakken i den besynderlige springmarsj som er eiendommelig for disse soldater. Vi viker tilside, og i en trang sving støter soldatene og prestene sammen. Min fører ler så han ryster, og innimellom latteranfallene hører jeg ham si: "Voila le pape et le roi, qui se rencontrent. Ils doivent s''amuser de se voir si près. C''est bien rare.”. Og det tar atskillig tid, før han kommer seg av sitt latteranfall.

Genovas camposanto ligger ved foten av Apenninenes høydedrag. Idet man svinger inn på kirkegården, ser man til venstre levninger av gamle akvedukter. Det, vi i alminnelighet forstår ved kirkegården – den åpne plass under åpen himmel – er de fattiges begravelsessted. Rundt om denne åpne plass løper imidlertid en søylegang. I denne har de rikere borgere sin begravelsesplass. Kistene er innmurt under gulvet, og over dem er der reist de praktfulleste marmormonumenter. Det ene billedhuggerarbeid efter det annet i gnistrende hvitt marmor: Snart er det den avdøde selv, hvis bilde er meislet i marmor i legemsstørrelse, snart er det hans enke som kneler ved hans grav i bønn, snart de efterlattes barn som i fortvilelse strekker sine armer mot den avdødes bilde, snart igjen religiøse scener og symboler på sorg og død. Mange av dem er kunstverk av høy rang. Det tar lang tid før man har passert alle – de kan regnes i hundreder – og atter igjen kommer ut på kirkegården. På en høyde utenfor søylegangen ligger Giuzeppe Mazzini begravet. Hans gravsted er i form av et gresk tempel en miniature.

-----

Fra sommer og sol våknet jeg den siste dag i Genova opp til et fullstendig vintervær, så kaldt og surt, som jeg ikke hadde kjent det siden jeg forlot Norge, når da unntas de få dager da la bise herjet Genève. Og da jeg holdt mitt inntog i Milano, raste der en hel snøstorm.

Så snart jeg hadde gjort toilette, skyndte jeg meg ut for å sikre meg en billett til operaforestillingen i Teatro della Scala om aftenen. Dette Europas nest største teater holder kun åpent i karnevalstiden, og da synger Italias beste lyriske krefter her. Det var Verdis "Otello", som var annonsert. Da jeg kom, stod der kø helt ut i gaten. Plutselig så jeg hele menneskemengden spre seg, og jeg avanserte med letthet hen til billettluken, hvor jeg fikk vite at grunnen hertil var, at programmet var forandret fra Verdis "Otello" til Wagners "Tannhäuser". Jeg for min del var fornøyd med byttet, men jeg kan jo ikke fortenke de gode milanesere i, at de holder på sin gamle maestro, som er borger av staden, og hvis verk alltid bringes til oppførelse her, før de gjør sin runde gjennom den øvrige verden.

Aftenen ble en fest. De fleste krefter var fremragende, særlig sang signora Darclée Elisabeths parti med overlegen sangkunst, og var der over hele hennes person og spill en bedårende gratie, men fremfor alt var korene – de største og kraftigste jeg har hørt, men der medvirket også over 100 personer – og orkesteret glimrende. Da den dame som utførte hyrdens lille parti, tok en tone galt, hylte publikum, og hun måtte foredra sin lille sang under stadige avbrytelser og piping. Merkeligvis var teateret kun halvt fylt, så Wagner har formodentlig ikke trengt igjennom i Italia, selv med sine populæreste verk.

-----

Milanos katedral er jo ansett som et av Europas fremste byggverk og fortjener sikkert all den beundring som er blitt den til del. Men tross alt kunne jeg ikke la være å tenke på det – i forhold til Milanodomen – prunkløse byggverk i min fødestad; og jeg kunne ikke komme vekk fra, at dette dog rommet mer virkelig skjønnhet og virket mer betagende på sinnet. Og dog er det vel mulig at det kun er, fordi jeg der kjenner, elsker og beundrer hver enkelthet, og at jeg er bundet til Trondhjems domkirke med så mange dyrebare minner, at Milanodomen ikke kunne stemme meg sånn til andakt som denne.

-----

På reisens siste dag hadde jeg et lite eventyr. Jeg hadde spist frokost på jernbanestasjonen i Torino og hadde betalt den med min siste 10-francs, på hvilken jeg fikk 5 francs tilbake, som jeg omhyggelig gjemte til middagen i Modena, hvor toget stanset 1 kvarters tid. Jeg spiste også rolig min middag der, betalte der med min 5-francs og gikk rolig inn igjen i min kupé. Da jeg hadde satt meg tilrette, kom tjeneren løpende og sa, jeg hadde betalt ham med "un pape" (en pavelig mynt av ganske samme utseende som en 5-francs, men som kun har den halve verdi). Jeg protesterte, han holdt mynten opp for meg og forlangte en annen. Gode råd var nå dyre, men jeg fant det riktig å agere fornærmet, og under vårt gjensidige skjenneri gikk heldigvis toget avsted, og garçonen stod skjennende igjen, og det forekom meg, at jeg gjennom larmen hørte noe om "escroquerie". Escroquerie var imidlertid tjeneren i Torino, så jeg føler ikke min samvittighet så særdeles betynget i den anledning.