Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 20. februar 1892
Rousseau har meget treffende sagt om les Genèvois: "ils dissertent au lieu de causer"∗. Også her har man å konstatere en betegnende forskjell mellom les Genèvois og deres språkfeller franskmennene.
Genferne elsker å diskutere og om alle mulige ting mellom himmel og jord; politikk, religion, kunst, litteratur og også allehånde praktiske materier. Han er alltid interessert og oftest også vel fundert. Han har mange kunnskaper og også en betydelig iakttakelsesevne.
Men kunsten å konversere – franskmennenes spirituelle causerie – ligger utenfor en genfers evne. Enten doserer han, eller han diskuterer, og jeg har ofte vært vitne til, hvorledes der har utspunnet seg de heftigste disputter mellom dem om de minste bagateller, hvorunder ordene stundom har vært vel bitre og angripende.
Man har imidlertid som regel alltid utbytte av å tale med en Genèvois eller å høre på deres diskusjoner. Den dannede genfer har som oftest reist og sett meget og er vel belest.
-----
Når man samtaler med de unge mennesker her fra staden, vil man legge merke til to ord som ofte anvendes, men som neppe brukes utenfor Genève. Det er ordene "momier" og "momierisme", begge avledet av momie = mumie. Hermed vil de betegne de eldre folk og familier, som ikke bøyer kne for tidens guder, men hevder de gamle, strenge seder, som så lenge har vært et kjennemerke for Calvins∗ by.
Blant nåtidens genfere skal dog le momierisme være i stadig avtagende. Men de gamle familier, som fremdeles har sine gamle hus i den gamle bydels trange og mørke gater – og blant dem de fleste av de eldre, rike bankierhus, av hvilke flere visstnok har bestått i århundrer – holder ennå disse tradisjoner i akt og ære.
Skjønt Genève rommer 100 millionærer innen sine murer – man erindrer at byen kun har 10 000 innbyggere, ser man sjelden en herskapsekvipasje i gatene, og når man avlegger en visitt hos dem, blir man ikke mottatt av en tjener i livré, men av en tjenestepike. De få ekvipasjer man ser, tilhører som regel folk av den unge eller middelaldrende generasjon.
Men er luksus og ytre eleganse fremmed for de rike genfere, skal de til gjengjeld være meget velgjørende. Det er meg sagt, at en herværende rikmann årlig gir 200 000 francs∗ til veldedige øyemed.
I motsetning til denne genfernes avsmak for all ytre luksus, fortalte madame Wagnière∗ meg forleden, at deres naboer på den annen side av Alpene, italienerne, setter så stor pris på den, at de for å vise seg i gatene i elegante voiturer∗, og for at deres damer kan prange med mange juveler, gjerne gir avkall på all hjemlig komfort og daglig velvære.