Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 10. februar 1892
Da jeg i dag sto på broen ved Rhônes utløp av Genfersjøen og betraktet Rousseaus statue∗, som byen har reist ham på en diminutiv øy ute i Rhône, måtte jeg uvilkårlig tenke på den gamle sannhet, at den samtiden steiner, reiser efterslekten statuer for.
Efterslekten har dog vist så meget takt, at de har stilt Rousseaus statue således, at den vender ryggen mot den by, som lot hans "Emile"∗ og "Contrat social"∗ offentlig brenne, og forbød ham, som dog var "citoyen de Genève"∗, en tittel han hadde satt særlig pris på, å komme innenfor republikkens enemerker.
Nå vender Rousseaus bronsebilde ryggen mot byen og skuer ut over Genfersjøen med dens henrivende omgivelser og med utsikt til Mont Blanc og Savoyalpene. Heldigere kunne en statue av Rousseau ikke bli stillet. Genfersjøens omgivelser er jo skueplassen for de mest bevegede opptrinn og de mest poesimettede scener i hans "Nouvelle Héloïse"∗, og det var i disse omgivelser, Rousseaus hele naturfølelse så naturlig er oppstått. Rousseau har da også i sine bekjennelser uttalt, at synet av Genfersjøen og dens vidunderlig skjønne omgivelser alltid har øvet en egen tiltrekning over ham, og det ikke bare på grunn av det vakre natursceneri som her utfolder seg, men fordi den alltid vekker minner hos ham om personer som han har elsket i den lykkeligere tid av sitt liv, som madame de Warens∗, som ble født i Vevey∗, og hans far m.fl. Og når den stakkars Jean-Jacques i den senere ulykkelige tid av sitt liv i sin fantasi utmalte seg et liv i lykke og ro, tenkte han seg det alltid henlagt til Genfersjøens bredder, dit og intet annet sted.