Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 8. februar 1892
Jeg har nå stiftet bekjentskap med flere innfødte genfere som har vært så vennlige å innby meg i deres hus. Jeg har således vært innbudt til diner hos madame de Loriol∗ og familien Pictet de Rochemont∗, hvis unge sønner jeg kjenner. Og forleden aften var jeg innbudt til et større ball hos monsieur og madame François Constantin∗.
Den siste familie hører til "la bourgeoisie", mens de to første familier, som er meget gamle og ansette i Genève, hører til "l''aristocratie genèvoise". Til tross for at man jo i det republikanske Genève skulle befinne seg på ytterst demokratisk grunn, har fødsel og familie dog noe ganske annet å si her enn hjemme i Norge. Det hender meget sjelden, at det gamle genferaristokrati åpner sine dører for en som tilhører bourgeoisiet, likesom det for en fremmed også er meget vanskelig å skaffe seg adgang til disse hus, hva jo forøvrig kan være naturlig nok, når man erindrer, at Genève er det stadige tilfluktssted for eventyrere fra alle Europas land.
Det har jevnlig hendt, når jeg har spasert med en av mine genferbekjente, og jeg har spurt om navnet på en eller annen vi har passert på gaten, at han efter navnet uten videre har tilføyd: "Il est de l''aristocratie d''ici"∗.
Jeg tror at det over hodet vil være vanskelig å påvise noe land i Europa, hvor ikke bare la liberté, men også – hva som er ulike sjeldnere – l''egalité hersker så forholdsvis uinnskrenket som hos oss.
Ballet hos familien Constantin, fhv. eier av Genèves største urfabrikk (det bekjente firma Vacheron & Constantin∗), nå rentier, var ytterst elegant og belivet. Det ble gitt på familiens landgods Vernaz-prés-Fossard et stykke utenfor Genève og i anledning av en datters giftermål. De store salonger strålende som et eneste lyshav, og der var overalt en rikdom av blomster og planter. Det var overhodet ødslet med all mulig luksus. De materielle nytelser trådte derimot her – i motsetning til hjemme – ganske i bakgrunnen. Der sto hele tiden dekket buffeer med is, limonade og små sandwiches, og ved 1–2-tiden servertes en ganske enkel og lett kald souper med et glass champagne. Voilá tout! Kan man også tenke seg noe mer forkjært enn hjemme i Norge, hvor man for dansende ungdom disker opp med et utall av varme retter med en masse vin i det samme selskapet samles, og før der danses. Uten disse kvanta av mat og drikke kan man ikke "komme i stemning", dekretere Kristianias unge ballører, som er ytterst indignerte, når noen fordrister seg til å innby dem uten sådan oppdekning.
Les jeunes Genèvoises er som regel hverken særlig vakre, pikante eller spirituelle. Der er noe visst tungt så vel over deres konversasjon som over deres klesdrakt. Dog tar de seg meget bedre ut i en ballsal enn på gaten, hvor deres måte å kle seg på smaker altfor meget av provinsen. Jeg kan ikke være ganske enig med Rousseau∗ i, at ”dans la simplicité de leur parure, elles ont de la grace et du gout”∗. Det er ikke verdensdamens enkle, men smakfulle gatetoilette, man ser i Genèves gater. Derimot kan Rousseau ha rett i, at de unge genferdamer "sont moins coquettes que sensibles"∗. Uaktet like ved den franske grense og talende fransk sporer man ikke noe til de franske damers medfødte kokette skjelmeri eller gratie. La oss derfor håpe, at de er desto mer "sensibles".