Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1892
Genève, 4. februar 1892
Min venn Meisels∗ understøtter mange av sine landsmenn som studerer ved universitetet her. En av hans protesjeer, en ganske ung mann ved navn Sarna, traff jeg i korridoren i dag, og da Meisels ikke var hjemme i øyeblikket, bad jeg ham komme inn på mitt værelse og vente så lenge. Og i samtalens løp fortalte han meg, hvorfor han var kommet hit til Genève for å studere. Sønn av foreldre med mange barn, og som kun har sitt knappe utkomme, er det ikke frivillig han har tydd til denne fremmede universitetsby. Hans far har en post ved en fabrikk noen mil fra Warszawa. Da han hadde fylt sitt 15. år, ble han så sendt inn til Warszawa og der tatt opp i et slags college. Mens han var her, hendte det så at man ved en visitasjon fant et av Mickiewicz''∗ verk i det polske språk blant bøkene i hans værelse. Der ble gjort innberetning herom, og resultatet ble at han, til straff for å ha hatt på sitt værelse en bok av sitt lands første dikter på morsmålet, ble nektet adgang til alle gymnas og universiteter innen Russlands grenser. Det lyder jo ganske utrolig, men han forsikret meg at tilfellet ikke var enestående, siden general Gurko∗ som guvernør svinger tuktens ris over hans stakkars fedreland. Understøttelsen han får hjemmefra strekker kun så vidt til for å dekke utgiftene ved hans losji, og forøvrig må han ved siden av sine studier gi privatundervisning, mest til barn av fremmedkolonien her, for så vidt å kunne oppholde livet, dvs. skaffe seg de nødvendige klær og te og brød et par ganger om dagen. Før Meisels tok seg av ham, var det kun et par ganger om uken han kunne skaffe seg et ordentlig måltid mat. Og tross alt dette er der over Sarnas person noe så sorgløst, barnslig og livsfriskt, at man uten å vite det, aldri skulle ane hvor meget han har gjennomgått, og at hans ungdomsliv hittil kun hadde vært en rekke lidelser.