Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Genève, 12. desember 1891
Les Genèvois elsker sin by og hedrer med venerasjon alle dens historiske minner. Det synes endog, som de elsker mer sin fedrenestad enn sitt fedreland. Riktignok har de i Jardin Anglais∗ reist en mektig statue til minne om Genèves opptakelse i det sveitsiske forbund og deres glede herover, men det er dog en fremmed påfallende hvor lite man, selv når der tales om politikk – og det gjøres her ofte – nevner Sveits; det er alltid kantonen. Jeg har talt med dannede genferborgere, som knapt har visst navnet på forbundets president, og når der tales om les Suisses allemands∗, er det alltid med en viss ringeakt.
Men sin fødeby elsker de som sagt, og de feirer pietetsfullt alle dens historiske merkedager. En av de eldste og mest hedrede av alle disse er "la fête de l''escalade"∗ til minne om de genferborgere som slo tilbake et angrep av savoyardene∗, hvilket man nettopp har feiret i disse dager – to samfulle dager og netter til ende.
Det er Genèves karnevalstid. Om aftenen er gater og kafeer fulle av masker og brokete drakter, og overalt høres musikk og sang. I de milde, månelyse netter, hvormed festen har vært begunstiget, var der et folkeliv og en jubel i gatene, som vitnet om ekte karnevalstemning – ikke den hjemlige i en dansesal, hvor man kun går omkring og morer seg med å skrive hverandres navn i hendene, og der hersket overalt en løssluppen lystighet, så man kunne tro seg hensatt til en av Sydens karnevalsfester, og ikke blant de gode borgere av Calvins∗ by.
I alle foreninger – og der er i Genève et utrolig antall sådanne, har man soldet, men også i privatfamiliene anretter man alltid den første av festens dager et festmåltid, hvor kalkunen og den tradisjonelle kopp alltid hører blant rettene.