Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Genève, 5. desember 1891
Vi har ennå deilig høstvær med klar luft og sol, som varmer som hos oss i september.
I går kjørte monsieur Meisels og jeg en lang tur, hvorunder vi også avla et besøk i Ferney∗, Voltaires∗ Ferney. En deilig tur. Først langs sjøen mellom villaer og landsteder til landsbyen Versoix∗, og så gjennom ensformige vinmarker og forbi andre landsbyer over den franske grense til Ferney. Vi kjørte opp til slottet, hvor Voltaire residerte i den siste del av sitt liv, efter at han efter bruddet med Fredrik den store hadde måttet forlate Potsdam, og han var forbudt å oppholde seg i Paris. Slottet eies nå av en Lyon-kjøpmann∗. Da det ikke er tillatt å bese slottets indre utenfor reisesesongen, måtte vi nøye oss med å spasere omkring i den gamle park, fra hvis terrasser der var den mest henrivende utsikt over Savoyalpene∗ med dens snøbreer i solglans og over Genfersjøens speilblanke, himmelblå flate, hvor de mange seilbåter med de eiendommelige, vingeformede seil i avstand tok seg ut som hvite svaner som vugget seg i solskinnet.
Til Ferney – eller Ferney-Voltaire, som det nå offisielt heter, og disse to navn vil jo også i alles erindring være uatskillelig sammenføyd – knytter seg alle de beste og dyreste minner om Voltaires geni, hans humanitet, hans kamp for toleranse og rettferdighet. Herfra var det, han med mektig røst talte de små og forurettedes sak og forsvarte de uskyldige, så kongers oppmerksomhet ble vekket, så domstolene ble nødt til å ta sakene opp på ny og endre allerede avsagte dommer, og fengslene åpnet seg for dem som urettferdig var slept innenfor deres murer. Skjønt landflyktig inntok patriarken i Ferney en maktstilling i hele Europas offentlige mening som ingen skribent siden ham.
Og er det sant, hva man har sagt om Voltaire, at han ikke har gjort en eneste tilføyelse til summen av vår positive viten, at han kun har revet ned, men intet bygd opp, så har han i alle fall gjort ende på en stor hop fordommer og derved ryddet land for dem som er kommet efter ham. Og menneskeheten står i takknemlighetsgjeld til ham, fordi han som en rettferdighetens apostel med begeistrende veltalenhet trådte i skranken for å rette på urettferdigheten og forsvare uskyldigheten.
Her i Ferney var det han utfoldet sine beste egenskaper, og det på en så glimrende måte, at vi glemmer og søker å tilgi ham alle hans mange skrøpeligheter, de mange smålige trekk i hans karakter, og hans misbruk av sitt rike talent til å sønderflenge det som alltid burde være mennesket hellig.
Og da jeg ved utgangen av slottets park passerte det kapell, Voltaire her har reist, og som bærer den berømte innskrift "Deo erexit VOLTAIRE"∗, måtte jeg uvilkårlig tenke, at han kanskje tross alt har vandret mer "på Guds veier" enn mang en, som pretenderer å være en sann kristen.
På veien fra slottet, utenfor mairiet∗, har man reist hans statue. På sokkelens forside står innrisset ”Au patriarche de Ferney”∗, og på de andre sider en beretning om alt, hva han har virket for Ferney, som ved hans ankomst dit var en ussel flekk, men hvorav han skapte en virksom by, som ennå er setet for en betydelig keramisk industri. (I sin brevveksling med keiserinne Katarina 2∗ av Russland omtaler prinsen av Ligne∗, at han ved et besøk i Genève og Ferney kort efter Voltaires død bemerket, at man mer talte om "l''auteur de mille bonhomies et des traits de bienfaisance"∗ enn om den berømte forfatter.)
På hjemveien, vi hadde lenge sittet tause, sa Meisels plutselig tankefullt: "Hadde vi bare hatt en Voltaire til å tale vårt ulykkelige folks sak i Europa – pauvre et malheureuse Pologne!∗"-